Recension
Phosphorescent
Here’s To Taking It Easy
(Dead Oceans)

Brooklyn-baserte Phosphorescent, ledet av sanger og låtskriver Matthew Houck, lager musikk som er sterkt influert av countrymusikk. Uten at resultatet er i nærheten av det de driver med i Nashville.

For at den mentale stiften skal treffe rillene når du leser om sangene som strømmer fra «Here’s To Taking Easy», Phosphorescents oppfølger til fjorårets applauderte «To Wille» (Nelson), må du krysspeile deg mellom The Duke And The Kings’ «Nothing Gold Can Stay», «Bonnie ’Prince’ Billys Sings Greatest Palace Music» og Neil Youngs overlegne 1985-album «Old Ways».

Vel, mer direkte; Matthew Houck har en stemme som garantert vil berøre folk med sans for sangere som sprekker på akkurat de riktige stedene, som formidler sårhet og vemod uten å bli sentimentale og som vet å holde igjen akkurat der det gjelder.

Houck har gått ruta som indieartist med «gjør-alt-selv»-estetikk som rettesnor. Da han laget sitt fjerde album, «To Willie», fant han ut at musikken hadde godt av å fremføres av musikere som spilte sammen. Således har Phosphorescent utviklet seg til å bli en sekstett; Scott Stapleton (piano), Jeff Bailey (bass), Chris Marine (trommer), Jesse Anderson Ainslie (gitar) og Ricky Ray Jackson (pedal steel), i tillegg til frontmann Houck.

Deres gjennomtenkte og annerledes Willie-hyllest kom The Red Headed Stranger himself for øret, dermed ble Phosphorescent invitert på scenen under fjorårets Farm Aid, mellom Willie, Neil Young og Wilco.

Jeg holder Matthew Houck mistenkt for å være en av mange unge musikkelskere som for tiden oppdager «gammel» musikk ved å bla i gamle vinylplatekasser. Der han helt sikkert har sett dybden i americana-musikken fra 70-tallet (det som ble kalt countryrock, countrysoul, etcetera), fått forståelsen av at bak Eagles og Gram Parsons fantes det haugevis av artister som tryllet frem sine helt egne varianter av cosmic american music.

Når jeg lytter til de ni sangene som utgjør «Here’s To Taking It Easy» svever en stort sveip av flotte 70-tallsplater kledelig i bakgrunnen; Crazy Horse (med Danny Whitten), Poco, Graham Nash, Jackson Browne og Gene Clark, for å nevne de mer navngjetne.

Men Matthew Houck er en alt for talentfull sanger og låtskriver til å ende opp som en endimensjonal nostalgiker. «Here’s to Taking It Easy» har også sugd opp i seg påvirkning fra generasjonene som kom etter storhetstiden på 70-tallet. Flotte «The Mermaid Parade» kunne lett vært Dan Stuart og Green On Red rundt «Little Things In Life», «Heaven, Sittin’ Down» kobler Green On Red med Mark Olson og countryrock-Jayhawks.

Den siste og essensielle linken frem til 2010 står Houck udiskutabelt selv for. Her er en skitten skjønnhet, som sjelefrende Ryan Adams bare unntaksvis lykkes med å treffe. «Nothin’ Was Stolen (Love Me Foolishly)», «We’ll Be Here Soon» og pussig titulerte «Hej Me I’m Light» er «å-så-vakre» sanger som kommer seilende like mye forfra i tid som bakfra.

Åpningssporet «It’s Hard To Be Humble (When You’re From Alabama)» starter albumet på en offensiv tone, komplett med smakfullt blås (Houck skal være født i Alabama).

Avslutningen «Los Angeles» er nesten ni minutter i samme tunge utflytende terreng som Neil Young befinner seg i på «On The Beach», med seig steelgitar og nydelige vokalharmonier. Gjennomført som en utsøkt skyggeversjon av mesterens «Vampire Blues».

Phosphorescents «Here’s To Taking It Easy» er rett og slett en plate som gjør seg kvalifisert til en veldig sterk femmer, som står og vipper og kan lande som en sekser når gresset blir grønnere og vi skal motta erstatningsoppgjøret for vinterens urettmessige vinterhelvete.

La oss håpe at noen har vett på å ta dem til Norge i sommer og ikke skusle dem bort på en B-scene på en av disse ulidelige «alt-på-en-polise»-festivalene.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify