Recension
Grateful Dead
Crimson, White & Indigo: Philadelphia, July 7, 1989
(Rhino/Warner)

Du må selvfølgelig være Dead Head av et eller annet rykende kaliber for å sette ordentlig pris på den konstante strømmen av utgivelser fra det mytiske bandet som egentlig nådde veis ende på sin lange, rare tripp da gitaristen/ sangeren/ iskremmerket (Cherry Garcia fra Ben & Jerrys !) Jerry Garcia døde i 1995.

Bare de siste par årene har det kommet to 9-CD-set, «Winterland 1973» og «Winterland June 1977», begge komplette opptak av konserter tre dager på rad, samt «Rockin’ the Cradle: Egypt 1978» (2 CD/ 1 DVD) og «To Terrapin: Heartford 1977» (3CD). Jambasert musikk nok til spille brokk på en stakkars tre-minutters popfan.

Da Grateful Dead og hundre tusen Dead Heads inntok John F. Kennedy Stadium i Philadelphia 7.juli 1989, var bandet inne i en gigantisk renessanse som hadde startet to år tidligere med studioplaten «In the Dark» og hitsingelen «Touch of Grey».

De tre timene med konsertopptak fra denne dagen, her fordelt på tre CDer og en 176 minutters DVD, dokumenterer et Dead som hadde tatt i bruk ny teknologi og som hadde gitt musikken sin en makeover som brakte inn en flom nye fans. Mange nok til at bandet flere steder slet med å få lov til å spille av lokale autoriteter.

Denne aftenen i Philly var det rekordhete, bandet fyrte på alle pluggene og de rette vibbene inntraff. Året etter var både JFK Stadion revet og keyboardisten Brent Mydland død av en overdose. Høsten 90 spilte Dead for siste gang i Skandinavia, Stockholmskonserten rankes som en av bandets dårligste.

De nitten sangene her tåler gjennomgående ekspansjonen til en snitt på i overkant av ti minutter hver seg.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther