Recension
Kristofferson, Kris
Please Don´t tell me how the Story ends: The Publishing Demos 1968-1972
(Light in the Attic)

Rocksnobbselskapet Light in the Attic Records har de siste årene tryllet frem utsøkte gjenutgivelser av glemte kanonplater med folksangerinnen Karen Dalton, soulsangerne Betty Davis og Lou Bond og helt nye plater med neo-psykedeliarockerne The Black Angels fra Austin, Texas.

Utgivelsene deres er presentasjonsmessige mini-mesterverk, rene nytelser for CD-entusiastene blant oss.

Denne samlingen med demoer fra låtskriveren Kris Kristofferson er intet unntak, en booklet på 60 sider (!) er stappet med innsiktsfulle essays, sjeldne fotografier, faksimiler av Kris-mementos og mannens egne kommentarer til de seksten sangene. Her finner vi Kris alene i demostudioet, men også sammen med nå avdøde Stephen Bruton, gitaristen han ofte lente seg på i de innledende årene.

Bookleten inneholder essays av Merle Haggard, Dennis Hopper og Kinky Friedman, som betegner Kristofferson som «Nashvilles mest talentfulle vaktmester».

Den senere superstjernen livnærte seg som vaktmester i Columbia-studioet da han skrev de eldste av disse sangene. Klassikeren «Me and Bobby McGee» ble skrevet som et svar på en utfordring fra forlaget på å skrive en sang i løpet av 24 timer om sekretæren som jobbet på kontoret deres.

«Freedom’s just another word for nothing left to loose… » Sann!

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther