Recension
Dylan, Jakob
Women + Country
(Columbia/Sony)

Under to år etter sin helt utmerkede solodebut er Jakob Dylan (40) tilbake med en oppfølger som ytterligere bærer bud om en sanger og låtskriver som står svært støtt på egne bein.

Til tross for at Dylan-navnet er å betrakte som populærmusikkens overlegent skarpeste tveeggede sverd, lykkes Jakob Dylan med å lage musikk som i liten grad kan forveksles med farens.

Denne gangen samarbeider Jakob Dylan med produsenten og lydmagikeren som også var sentral da han entret musikkbransjen med bandet The Wallflowers, T Bone Burnett.

Her trekker Dylan og Burnett veksler på den rike amerikanske musikktradisjonen som far Bob så overlegent har eksponert via sine fantastiske radioprogrammer; «Theme Time Radio Hour».

Det er gjennomgående et nedstrippet lydbilde, som er fundert på den akustiske bassen til Dennis Crouch, Jay Belleroses utsøkte, minimalistiske tromming og Greg Leiz’ alltid smakfulle pedalsteel-spill.

T Bone Burnetts produksjon setter bassen sentralt, noe som i seg preger disse sangene på en unik måte. Det ligger hele tiden en tung autoritet i Crouch’ oppfinnsomme og svært musikalske bassganger.

Med på å variere lydbildet er vekselvis Bob Dylans gamle musikalske partner og T Bone bandkompis fra Alpha Band, David Mansfield på fele, fire blåsere og de to sangerinnene Neko Case og Kelly Hogan. På åtte av sangene bidrar Marc Ribot med elektrisk gitar.

Case & Hogan fyller tilnærmet samme funksjon som Emmylou Harris gjorde på Bob Dylans «Desire» i 1976.

Til sammen er dette musikere som setter sitt preg på mange av high end-americanaplatene vi blir servert for tiden. Mange av artistene det dreier seg om har så sterkt eget avtrykk at dette likevel ikke fører til noen samlebåndsproduksjon.

I åpningslåten «Nothing But The Whole Wide World» minner Jakobs stemme om en ung John Prine, andre ganger sneier stemmen hans borti den til den walisiske alt.countrysangeren Jon Langford.

Dylan lykkes også med å skrive sanger som bærer melodisk, «Everybody’s Hurting», havner lett på undertegnedes «Countdown To Three Thousand», årets best of når desember kommer krypende.

Jakob Dylans tekster er trykket i coveret og bringer på ingen måte skam over familienavnet. Det er bilderikt og poetisk, det er fullt av paradokser og det svever en Gud over flere av dem.

Det kan rett og slett være vel verdt å lytte til denne Dylan. Også.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther