Recension
Allison, Mose
The Way Of The World
(Anti)

Denne platen er med god grunn utropt til Mose Allisons comeback-plate.

Sangeren, pianisten og låtskriveren - den 82 år gamle levende legenden - som kom til verden i Tippo, Mississippi, i 1927, har ikke gitt ut et plate siden 1997.

Joe Henry, den genierklærte unge produsenten med et lidenskapelig forhold til amerikanske musikkhistoriske ikoner, greide etter lang overtalelse å lokke Allison ned i sitt kjellerstudio. Resultatet, 11 sanger pluss en halsbrekkende 50-tallsmodernistisk bebop-piano-boogie kalt «Crush», er blitt et musikalsk kunstnerportrett av Mose Allison.

Lojalt mot det klassiske pianotrioformatet som han utviklet på slutten av 50-tallet, supplert med varme og grasiøse bluestoner fra en tenorsaksofonist som kan sin Ben Webster og Coleman Hawkins.

I en viss forstand har Joe Henry med denne platen gjort det samme for Mose Allison som Rick Rubin gjorde for Johnny Cash: Han har berget en legende fra glemselen.

Allison har riktig nok aldri vært superstjerne og allemannseie slik Johnny Cash var, men i en mindre skala har Mose Allison hatt enorm betydning.

Som Cash skapte han sin egen umiddelbart gjenkjennelige sangstil og som Cash har han skrevet sin egen sangbok av låter som andre har kunnet spille inn. Som Cash, har Allison hatt en snakkesyngende frasering med basis i den bluesen de begge vokste opp med i det dype amerikanske Sør på 1930- og 40-tallet, Cash i Arkansas, Allison i Mississippi.

Sangen som budskap er overskriften for begge. Cash var motsetningsfylt religiøs, Allison ristet av seg sørstatens støv og ankom New York i 1956 der han ble en sofistikert urban nattklubbartist og en av beatgenerasjonens musikalske stemmer.

Hans satiriske verbaljazz spiddet den selvtilfredse amerikanske livsstilen og dens vanetenkende konformitetspress. Hans ordkunst og intellektuelle vidd var ofte på samme frekvens som den pianospillende satirikeren Tom Lehrer.

Men musikken til Allison hadde mye dypere røtter i pianojazzen til Nat King Cole og Charles Brown, i sangen og tekstene til Fats Waller, Louis Jordan og Percy Mayfield, og i bluesmetaforene til Willie Dixon. Pianoteknikken og jazzimproviseringen koblet kneipenes boogie woogie og stride piano til Bud Powell, Thelonius Monk og Lennie Tristano.

Alt som går kommer tilbake. What goes around comes around. I ett tiår nå har vi hatt pianospillende damer som Norah Jones og Diana Krall, og siden 70-tallet har Randy Newman levert sine meldinger. Kanskje det er tid for å få Mose Allison ut til massene?

Han har vært karakterisert som en musiker som er for mye pop til å være jazz, for mye jazz til å være pop, og for mye jazz til å være blues. Men hipsterne og rappens forløpere som Oscar Brown Jr. og Les McCann lærte av ham. Den fortsatt plateaktuelle Gil Scott Heron inngår også i linja fra Allison.

Musikalske oppslagsverk vil vise at et 40-50-talls artister i rock, blues og jazz har spilt inn Allison-låter, fra John Mayall («Parchman Farm») og The Who («Young Man Blues») til The Clash, Paul Butterfield og Motorpsycho. Georgie Fame og Van Morrison er åpenbare elever av ham, og Morrison spilte sågar inn et helt tributtalbum i 1996, «Tell Me Something», med Allison som gjest.

Allisons stemme har ikke mistet noe av sin lyse tone og dovne, distanserte overlegenhet i fraseringen. Han slår til som en selvironisk hipster i åpningssporet «My Brain», som er lagt rett på Willie Dixon/Little Walters «My Babe»: «My brain is always ticking, my brain / My brain is always my brain / My brain is always ticking / Long as I am live and kicking / My brain is always kicking my brain». Mens fingrene tryller fram stramme Nina Simone-lignende pianoløp før neste vers: «My brain is losing power/ twelve hundred neurons every hour, my brain is losing power».

Men det virker ikke som den antiautoritære hjernen hans har mistet mye kraft. «Modest Proposal», med en tittel som henspeiler på Jonathan Swifts forslag til løsning på det irske fattigdomsspørsmålet, går rett i strupen på all verdens religiøse rettro, og foreslår at vi lar Gud ta ferie, med spill på hans egen tidligere klassiker «Your Mind Is On Vacation».

«Let’s give God a vacation», foreslår Allison. Helt klart albumets ene hovedspor. Det andre er tittelsporet som er skrevet sammen med Joe Henry og som konstaterer hvordan vår skrudde verden faktisk er.

Det er blitt vakker musikk av dette. I skrivende stund mangler fullstendige sessiondata, derfor har jeg ikke noe navn på den omtalte tenorsaksofonisten som smyger varme og kjælne toner rundt de skarpe tekstene. Men allestedsnærværende Jay Bellerose hamrer på trommeskinnene og Greg Leisz spiller et variert utvalg gitarer; fra bluesdynket slide til sigøynermandola (på den svarthumoristiske «I Know You Didn’t Mean It (But You Slit My Throat)»).

Noen skjønnsomt utvalgte coverlåter trekker de historiske linjene i Mose Allisons egen musikalske biografi, samtidig som han gjør sangene fullstendig til sine egne: «Some Right, Some Wrong» er pianobluesmannen Roosevelt Sykes’ låt. «Once In A While» er en storband-evergreen opprinnelig gjort av Tommy Dorsey i 1937, og i 1961 gjort til en doowop-hit med The Chimes. «I’m Alright» er en karakteristisk depressiv Loudon Wainwright III-blues som kunne vært skrevet av Allison selv, og 40-talls songwriter-pop-R’n’B av Buddy Johnson. «The New Situation», avrunder det hele med unison sang med datteren Amy Allison.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify