Recension
Earlybird Stringband
Earlybird Stringband
((Voices of Wonder)

Earlybird Stringband? Det er ikke vanskelig å se for seg forbindelsen mellom det å stå opp om morran og det å spille bluegrass.

Begge deler kan i heldige sammenhenger by utøveren på en oppbyggelig følelse og være en beint frem hyggelig opplevelse.

Earlybird Stringband har til og med gjort plass til en galende hane på omslaget til bookleten som medfølger ensemblets selvtitulerte debutalbum.

Symbolikken er klar som en soloppgang. Folk som spiller banjo, fele, mandolin, dobro, gitar og kontrabass er ikke på rocker’n til langt på natt. De spretter ut av senga ved hanegal og griper fatt i instrumentet sitt. Derfra går dagen med til øving og atter øving, for å bli så bra til å spille som denne musikken krever.

Legenden om Earlybird Stringband går som følger: Hans Martin Austestad og Christian Skaugen, to studiekammerater ved Norges Musikkhøgskole, kom rundt juletider i 2005 på at tida var moden for å starte bluegrassband. Karene innså raskt at foretaket krevde noen essensielle nyanskaffelser, og dermed måtte Audestad bruke mesteparten av studielånet sitt på å kjøpe en banjo.

Banjoer er som kjent godt egnet til å tiltrekke seg folk av samme legning, for ikke å si folk av samme familie, og på kort tid var Earlybird Stringband en sekstett. Kursen ble så satt for Norges viktigste årlige banjofrislepp, Risør Bluegrassfestival, en tildragelse der det meste av den mellommenneskelige kommunikasjonen skjer via instrumenter.

I Risør skal Earlybird Stringband ha gjort rent bord ved flere anledninger, til å begynne med med et repertoar bestående av standardlåter. Fem år etter stiftelsen (for bluegrassband stiftes, må vite) er Earlybird Stringband klare med et sett egne sanger. Alt sammen komponert av banjofører Hans Martin Austestad.

Åpningssangen «I’ll Be Gone» fører tankene til et legendarisk band bestående av musikere med rockbakgrunn, med stor kjærlighet til bluegrass, Muleskinner, som etterlot seg kun et album, utgitt i 1973.

Det samme året døde Muleskinners gitarist, Clarence White (The Byrds), som ble kjørt ned av en fyllekjører. Ved siden av White bestod Muleskinner av fiolinsten Richard Greene, mandolinisten David Grisman, dobroisten Bill Keith og gitaristen og sangeren Peter Rowan. Austestads stemme minner innimellom sterkt om Rowans.

Han har også Rowans evne til å skrive fengende sanger godt forankret i tradisjonen. «Dealing With Defeat», «Lonesome Weeping Sound», «When It Rains» og «Dwell And Change» har alle det essensielle hooket.

At Earlybird Stringband limer en norsk tradlåt, «Agderrilene», inn mellom Austestads originaler, er bare den obligatoriske lenken som denne musikken har til alle folkemusikkvariantene som utvandret til USA fra begynnelsen av 1800-tallet. Og som fant hverandre under Bill Monroes strenge overoppsyn i 1940.

70 år senere låter Monroes bluegrass, fremført av seks nordmenn, like morgenfriskt.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify