Recension
Powersolo
It is Raceday and Your Pussy Is Gut
(Crunchy Frog)

Denne trioen er Jyllands svar på Southern Culture On The Skids, Blues Explosion og Bob Log III anført av Kim Kix Jeppesen på lead vocal og gitar og dawghouse bass. Bandet har hodlt på i snart ti år og kan ikke anklages for å ha kastet seg på en trend. De var tidlig ute med sin ravende gale trash/garage/trucker-country og psychobilly med innslag av surf, soul og mexicana og alt mulig annet framført med et rikt assortement av lydeffekter og instrumenter.

De har fått med seg selveste the Godfather, Andre Williams, som synger hardcore honky tonk på «Hillbilly Child» og er på en måte garantist for at dette er ekte vare. Og det er bra et Williams-kutt dette her, men singlekuttet «Juanito» med sine meksikanske kulisser blir litt i meste laget. Røttene og inspirasjonene er mange, men innimellom slår effektene hverandre i hjel og plata blir for mye parodi uten at jeg tror det er overlagt. Det overlessede rimer ikke helt med roots-inspirasjonene i bånn.

En countrylåt som »Broken Wings« der steelgitaren får gråte uforstyrret og vokalen klinge fritt er riktig befriende å høre, det låter som det alvorlig ment med et sound som er som et møte mellom Hank Williams og Flying Burrito Brothers. Mer av dette Powersolo! Etter hvert finnes det flere enn nok trashkultur-band som dekonstruerer rootsmusikken for dekonstruksjonens egen skyld. Pseudo-rappen »Be Witcha« er en slik nokså slitsom affære å høre på. Det må antagelig en sanger som Andre Williams til for å bære den stilen som preger mye av materialet til Powersolo. Hans umiskjennelige bad guy-stemme gjør nettopp det på »Don’t Hate Me Baby«, selv om coveret ikke krediterer ham som sanger på denne låta.

Den avsluttende »Truckin’« blir for meg mer Rednex enn Legendary Shack Shakers, som jo også er maniske, men de har et helt annet fokus og driv, og trenger ikke levere sin trash med ironisk gardering. Galskapen er ikke gjennomført nok. Det blir for utvendig.

/Øyvind Pharo