Recension
Hiatt, John
The Open Road
(New West)

En av rockens eksistensielle konflikter dreier seg om hvorvidt det å være rockartist skal være forbeholdt de unge eller om støyingen skal kunne være en livslang beskjeftigelse.

Ikke sånn at problemstillingen ikke allerede er sprengt i fillebiter av historiens mest funky utseende eldrebølge, som sannsynligvis sliter med hørselsproblemer av et hittil ukjent kaliber, men det var altså dette med hope I die before I get old da.

Pete Townshend (64) var tyve da han skrev denne linja inn «My Generation» og således har jo toget gått for det nettopp det ønsket. Rock skulle jo være ungdomsopprør, goddammitt!

John Hiatt er 57, han rocket så kraftig i sine yngre dager at en alkoholavvenningsklinikk ved et sykehus i Nashville er oppkalt etter ham, og han slipper nå sitt 19. soloalbum.

Undertegnede er av den oppfatning at John Hiatt er en rocker som aldres med absolutt stil. For et par år siden ga jeg Hiatt topp anmeldelse for hans forrige album, «Same Old Man».

Bare grooven i åpningskuttet på den plata var nok for meg til å strekke armene i været. En groove som bl.a. ble besørget av den fantastiske trommeslageren Kenny (Kevin) Blevins, en slagverker med eksamen fra The Jim Keltner School of Simple but Right.

Da jeg noen måneder senere traff Mr. Hiatt for et intervju i en av garderobene på Nashvilles Grand Ole Opry, der han kvelden i forveien hadde vært på scenen med Levon Helm, sa han seg enig i at trommeslageren hadde den viktigste jobben i bandet hans.

På nye «The Open Road» er det fortsatt Blevins som sitter bak trommene. Derfor kan det ikke gå galt. Bassist Patrick O´Hern og gitarist Doug Lancio er heller ikke noen sinker på sine respektive, så Hiatt kan strengt tatt lene seg tilbake og la sangene rulle ut.

Det er ikke slik at Hiatt finner opp kruttet på nytt i de elleve sangene som utgjør «The Open Road». Men alle elleve kommer utstyrt med akkurat den nødvendige finessen, melodisk eller tekstmessig, som gjør at lyttingen er en ren fornøyelse.

Noen vil kunne hevde at Hiatts stemme, hans måte å frasere på, krever sitt av lytteren. Ikke ulikt Bob Dylans. Hiatt og Dylan har også det til felles at sangkatalogen deres kontinuerlig er gjenstand for andres utnyttelse.

Det er derfor ikke høye odds på å vedde på at sanger som «The Open Road», «Hauli´n”, «Fireball Roberts» og «Wonder of Love» snart blir å finne på plater som når vesentlig flere lyttere enn den engere krets som følger Hiatts karriere.

Er du blant dem som har Hiatts 1974-debut, «Hangin' around the Observatory» og som mener at 1987-utgivelsen «Bring the Family» er en rockklassiker, så er «The Open Road» en anskaffelse du neppe vil angre på.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify