Recension
Gabriel, Peter
Scratch my Back
(Realworld/ Virgin/ EMI)

Tittelen på Peter Gabriel nye album, «Scratch my Back», er den ene havparten av munnhellet «Den ene tjenesten, er den andre verdt». Det innebærer at det vil komme en plate som vil hete «..and I´ll scratch yours».

På denne platen tolker Gabriel tolv andre låtskriveres sanger, på den kommende platen vil disse tolv ta for seg sanger av Gabriel.

I 1994 hadde jeg en pussig opplevelse med Peter Gabriel og hans musikk. Jeg hadde vært tilstede under 25-års jubileumsfestivalen for Woodstock, denne gang avviklet i selve Woodstock, i motsetningen til originalen i 1969.

Etter flere dager med kaos, regn, store artister og enda større publikum, over en halv million, skulle jeg forlate Woodstock i leiebil for å kjøre noen timer til flyplassen i Newark. Siste artist på programmet søndag kveld var nettopp Gabriel, som et par år tidligere hadde sluppet albumet «Us».

I det jeg dro fra Woodstock dundret Gabriels massive, teknologisk perfeksjonistiske art-rock ut over landskapet jeg forlot. Etter vært som den virkelige lyden forsvant, dukket den opp fra bilradioen, der det foregikk en direkte livesending fra festivalen.

Det slo meg at musikken som Gabriel så suksessfullt hadde vært en av de tydeligste eksponentene for, helt siden han hoppet av Genesis på midten av 70-tallet, og som hadde toppet seg med giganthiten «Sledgehammer» og albumet «So» i 1986, trengte en pause. Ideene og perspektivene begynte å bli litt slitne. Woodstock var, i mine ører, Gabriels Waterloo.

Etter dette forsvant Gabriel ut av den konvensjonelle popverdenen, til fordel for engasjement i worldmusic, studioutvikling og personlige affærer. Da han endelig laget albumet «Up» i 2002, var mottakelsen relativt likegyldig. Gabriel hadde ikke lenger den toneangivende plassen i rockverdenen.

De siste årene har jeg gjenoppdaget Gabriels Genesis-æra og satt pris på mannens fire første soloplater. Det har bygget seg opp et aldri så lite sug etter ny musikk.

Som får en aldeles utmerket løsning ved den gitar og trommeløse musikken som er å finne på «Scratch my Back». Sammen med arrangøren John Metcalfe, og et par produsentveteraner, har Gabriel lykkes med å lage musikk som nok en gang vekker nysgjerrighet. Alt sammen presentert som virkelig symfonisk rock!

Jeg har sagt det ved flere anledninger, den konvensjonelle rockjournalistsnobbingen mot coverversjoner kan være helt feilslått. I mange tilfeller er god sangtolkning langt å foretrekke fremfor den evige flyten av halvkokt materiale som rir veldig mye av dagens indie/ avant/ etc- rock.

Gabriel har åpenbart brukt tid og tanker på sine sangvalg, som teller bidrag fra omtrentlig like mange veteraner (Bowie, Simon, Young, Newman, Reed, Talking Heads) som hippe, yngre navn (Bon Iver, Arcade Fire, The Magnetic Fields, Regina Spector, Radiohead).

I langt de fleste tilfellene er valgene bona fide sanger, som står seg uansett hva de blir utsatt for.

Her er de gjenstand for arrangementer og vokalfremføringer som gjennomgående tar frem de alvorlige og dyptpløyende sidene ved musikken.

Jeg har levd med denne platen i noen dager, den har sivet inn i bevisstheten min, mens jeg har sittet og sett på himmelen, for om mulig å øyne et aldri så lite tegn på at denne drittvinteren skal slippe taket. Gabriels musikk har gjort dette åpenbart futile prosjektet noen vesentlig hakk lettere.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther