Recension
Cash, Johnny
American VI: Ain´t no Grave
(American/Lost Highway/Universal)

Jeg ser ikke bort fra at jeg er en av synderne, som på et eller annet tidspunkt har beskrevet Johnny Cash’ måte å synge på med den ikke spesielt velfunderte klisjeen «gravrøst».

Når så Cash snakker til oss fra det hinsidige, slik han gjorde på 2006-utgivelsen «American V: A Hundred Highways» og som han nå gjør på det som skal være den siste installasjonen i den utrolige plateserien som startet i 1994 med «American Recordings», hører vi en stemme som rommer det meste av den menneskelige erfaringen.

Som bokstavelig talt visste at han sang på siste verset og som med rørende stoiskhet holder fast ved det viktigste han har igjen i livet, Sangene.

Det fortelles at da June Carter Cash overraskende døde i mai 2003, et dødsfall som ganske sikkert tappet Johnny selv for sine siste krefter, vendte han raskt tilbake til sangene. Som trøst og terapi.

Han skal ha vært på telefonen til Rick Rubin et par uker etter Junes begravelse for å diskutere sangvalg og opptaksmuligheter. Det er materialet som ble innspilt disse siste 3-4 månedene som har gjort at «American»-serien leverer nesten syv år etter Johnnys bortgang.

Det er Brother Claude Elys gospelklassiker, «Ain't no Grave» (Gonne hold my body down)» som har fått gi tittel til denne spesielle utgivelsen.

Johnny synger «Well I looked down the river and what do you think I see? I see a band of angels and they're coming after me..But there ain´t no grave that can hold my body down.» Det er ingen tvil om at Johnny var sterk i troen, og skulle det finnes en himmel, så er det liten grunn til å tro noe annet enn at Jesus møtte Johnny på halvveien dit denne fredagen i september 2003, da sangeren nådde veis ende.

«American VI: Ain´t no Grave» inneholder det som skal være Johnnys siste egne sang, «I Corinhians 15:55”, som er stekt influert av Korinterbrevet i Det Nye Testamentet. Cash utfordrer døden selv, «Oh Death, where is thy sting?», du skal være vesentlig mørkere enn svart anlagt for ikke å berøres av dette.

En av de viktigste sidene ved Johnny Cash karriere var altså hans aldri avtagende interesse for nye sanger, nye låtskrivere, nye historier. En interesse som gjorde at han var blant de tidligste supporterne av giganter i låtskriverfaget som Bob Dylan, Kris Kristofferson og Guy Clark.

For Cash var det mindre interessant hvilket uttrykk disse sangene ble pakket inn i, de var folksanger alle sammen. Da jeg intervjuet Cash første gangen på begynnelsen av 80-tallet, hadde han nettopp gjort et par sanger av Bruce Springsteen (på det utmerkede albumet «Johnny 99»). Da sa Cash til meg at han oppfattet Springsteen som en countrylåtskriver. Jeg tolket det dit hen at han mente folklåtskriver.

Flere av sangene som er å høre på «Ain't no Grave» er gode eksempler på sanger som har blitt tolket på svært mange måter, fredsoppropet «Last Night I had the Strangest Dream”, «Cool Water” (best kjent i Marty Robbins Gunfighterversjon), J.H. «Red» Hayes & Jack Rhodes «A Satisfied Mind» (karrieresang for Cash-buddy Porter Wagoner), Tom Paxtons evergreen «Can’t Help But Wonder Where I’m Bound» og Kristoffersons «For the Good Times”.

Noen av sangene har Cash tolket før, at han valgte å gjøre dem på nytt, må sees som en refleksjon av hvor glad han var i dem.

Så vidt jeg vet har Rick Rubin produsert dette materialet etter at Cash gikk bort og har tilsatt de sparsommelige musikalske virkemidlene som er å høre med upåklagelig teft. De er på ingen måte i veien for Cash selv.

Tittelkuttet er likevel massivt, med slepende perkusjon og rullende banjo, som en begravelsemarsj.

«American VI: Ain´t no Grave» står seg godt i selskap med sine forgjengere og er en selvfølgelig anskaffelse for alle som har et sterkt forhold til musikken til en av det siste århundrets mest markante folksangere.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther