Recension
Olava, Ingrid
The Guest
(Daring Viola/Universal)

Heldigvis, både for artistene det gjelder og oss lyttere, er vi nå forbi medieforenklingen «Den nye norske kvinnebølgen».

Tilfeldighetene som for to-tre år siden gjorde at noen av de aller mest talentfulle innen en ny generasjon sangere og låtskrivere ikke var menn, har mistet nyhetens interesse.

Det det dreier seg om nå, for blant andre Ingrid Olava Brænd Eriksen, er det artisteksistensielle spørsmålet: Kan det å lage original musikk omsettes til nettopp en karriere? Og det i en tid da selve ideen om å leve av sin egen opphavsrett er ute på blodig alvorlige høringer.


Undertegnede tilhører dem som likte Ingrid Olavas debutalbum, «Juliet’s Wishes», svært godt. I mine ører inneholdt den platen musikk som var vesentlig mer ambisiøs og, ikke minst, egenartet enn det de andre sangerne/låtskriverne, som fikk vår oppmerksomhet i samme periode, vartet opp med.

Et inntrykk jeg fikk bekreftet av en Ingrid Olava-konsert under Bergenfest samme år (2008). Med sitt minimalistiske, men likefullt storslagne og dramatiske, pianosentrerte uttrykk overbeviste Olava om at hun har det som skal til.

I de to årene som har gått, har Ingrid Olava havnet i søkelyset for en ad-hoc-tolkning av Jokkes «Her Kommer Vinteren», sunget Tom Waits på skandinavisk bursdagsfeiring for endelig-60-åringen, bidratt til deLillos’ vellykkede fremføring av den norske rockklassikeren «Hjernen Er Alene» på Operaen, og nå sist, vært sentral blant artistene som spontant stilte til dugnad for ofrene for jordskjelvet på Haiti.

Det gjør ikke Ingrid Olava mindre sympatisk som artist at hun problemfritt tolker andres sanger, og at hun ikke synes å være seg selv nok.

«The Guest» inneholder elleve Ingrid Olava-komposisjoner som slår fast det heller ikke er noe i veien med hennes egen inspirasjon.

Hun samarbeider også denne gangen med tidligere Madrugada-bassist Frode Jacobsen, som har innlemmet Richochets/My Midnight Creeps-gitarist Alexander Kloster-Jensen i det som nå altså er en produsenttrio.

Sammen sørger de for at «The Guest» flommer over av lekre detaljer og ukonvensjonelle vendinger, som for eksempel bruken av pedalsteel-gitar og saksofon på åpningssangen «The Queen». Et arrangement som med stort hell trekker veksler på prime-time David Sylvian og Japan.

Etter åpnerens eksaltering dempes tempoet både for nydelige «Passenger» og lavmælt groovende «Won’t Be Silenced», der det slår meg at vi med Ingrid Olava rett og slett har fått vår egen, vaskeekte Joni Mitchell. Musikk som er sine egne sjateringer av blue og som etterlater et avtrykk av betydelig format.

Singelen «Warrior Song» er et ras drevet frem av Ingrid Olavas autoritære pianospilling og svulmende strykere.


«You Will Be Moved Though The World Stays The Same» er ikke akkurat en gjennomsnitts popsangtittel. Men den er representativ for tekstene til en sanger som er reflektert og ydmyk nok til at det er verdt å høre ordentlig etter.

Tittelen «Treasure And Pain» er nok en pekepinn på at Ingrid Olava har sans for å bruke språket til egne meldinger og at det kan gjøres også på engelsk for norske artister.

«The Sun» høres i denne anmelders ører ut som singelen som fortjener å synes også på radio, hummingen i refrenget fester seg med borrelås på hjernen.

Avsluttende «Poster Child» kunne ha vært foredratt på en røykfull nattklubb, den gangen «røykfull» ikke utløste myndighetenes negative oppmerksomhet, men var et synlig bevis på at gjestene likte seg. Billie Holiday svever i røyken.

«The Guest» dreier seg ikke først og fremst om å tilfredsstille den konvensjonelle og umiddelbare popsensibiliteten. Dette er «bruk og bruk igjen»-musikk, således popmiljøvennlig forbilledlig.

Det er det vært å merke seg i en tid der det kan synes som om musikk først og fremst skal ha funksjonen å slå noen.

Med denne platen er Ingrid Olava stemt inn, for godt, om hun selv vil.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther