Recension
Ila Auto
Ila Auto
(Auto/Slagerfabrikken/Universal)

Det skjedde noe etter årtusenskiftet. Noe som meget vel kan ha hatt sammenheng med det fenomenale salget til soundtracket til Cohen-brødrenefilmen «Oh Brother Where Art Thou?» (2000).

At banjoer, feler og mandoliner ble hippe instrumenter også for unge mennesker. Bluegrassmusikken fikk en renessanse. Til og med i Norge.

Ikke det at folk ikke hadde spilt den slags her tidligere, Christiania Fusel & Blaagress, med Øystein Sunde og Kari Svendsen, var svært kapable utøvere av arven fra Bill Monroe allerede i overgangen fra 1960 til -70-tall.

Et tiår senere var det norsk-amerikanske Gone At Last, med Jeff Wasserman, Terje Kinn og Kalle Aasland, som var de fremste fanebærerne. Ytterligere ti år deretter dukket Onkel Tuka opp og slo fast at bluegrass ble til geriljagress om du sang på norsk.

Men de siste tiåret har det blitt skikkelig sus i det norske blågresset. Hver sommer samles det hundrevis av musikere og fans utenfor Risør til egen festival og de fleste byer og bygder har sine egne ensembler. Popartister som Marit Larsen praktiserer bluegrass på fritiden og bluegrassens elder statesmen, som Earle Scruggs og Ralph Stanley, nyter allmenn og fortjent respekt.

Ila Auto har sluppet to engelskspråklige album. Det første, med den overlegne tittelen, «If You Keep Pickin’, It Might Never Heal», vant sogar Spellemannsprisen i 2006. Oppfølgeren «Over The Next Hill» kom i 2008.

Som kjent blåser det nå en norskspråklig vekkelsesvind over det norske populærmusikklandskapet. Ila Auto legger i den forbindelse om til norske helårsdekk. Bandet har rett og slett kvittet seg med sine pigs in the decks.

Det har allerede ført til at sangen «Fagerborg» har vært spilt på NRK P1 hele høsten 2009.

Det er først og fremst gitarist Matias Hilmar Iversen som er Ila Autos tekstforfatter. Han har både formuleringsevnene og en grunnleggende forståelse for hvilke temaer og anskuelser som egner seg spesielt til bluegrassuttrykket.

Åpningssangen, «Creedence På Kassett», får solid groovehjelp av Øystein Imsen på fele, og forteller om forholdene på en liten plass: «...Her omkring går alle sammen rundt med samma hemmelighet…».

På «Alle Dør, Men Ikke Alle Lever» får Iversen låtskriverhjelp av dobrospiller Are Fevang. En sang som vel handler om et liv før døden.

«Grønland» dreier seg om fristelsene langs løypa i Oslos sentrale bydeler. Dobroer og banjoer spraker som et god peis med bjerkeved.

«Slakt» er en speeda versjon av Raga Rockers-sangen, ikke ulikt det Hayseed Dixie holder på med når de spiller AC/DC så flisene fyker (når får vi et helt bluegrassalbum fra Michael Krohn og kompani, forresten?).

Ila Auto har utviklet seg til svært gode musikere, heldigvis ikke flinkis-gode, slik bluegrass ofte innbyr til. Det innebærer at kraften ligger i kombinasjonen av solide låter og flotte ensembleprestasjoner.
Ila Auto ligger fortsatt i teten av det norske bluegrassheatet.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify