Recension
Tellusalie
The Man across the Fountain
(Nightliner/ Universal)

Jeg innrømmer det. Jeg snubler sent inn i hyllestkoret til Fredrikstad-bandet Tellusalies tredje album, «The Man across the Fountain», som kom tidligere i november. Utenlandsreiser og flytting får ta skylda for at jeg har brukt alt for lang tid på å ordentlig høre på de atten sangene som gjør at «The Man across the Fountain» er årets beste, norske rockalbum.

Tellusalie-sanger/ låtskriver Ole Jørgen Ottosen og hans svært kapable band redder, sammen med sin artist-bror Tommy Tokyo og tidligere Richochets-sanger Trond Andreassen og hans nye band, Navigators, Fredrikstad musikkkulturliv fra å forgå i en pøl av spekulative tribute-konserter, sentimentale juleforestillinger og pisse-folk-flest-oppover-ryggen-revyer.

Sammen med ildsjelene i Månefestivalen representerer Tellusalie, Tommy Tokyo og Navigators en motkraft som er det siste bolverket mot flommen av TV-promotert knapt-brukt og kast-kultur.

Ikke fordi at jeg ønsker å tillegge Ottosen og Tellusalie noe ideologisk program i sakens anledning, men kort og greit fordi overflødighetshornet av musikalske ideer som strømmer fra denne plata, er den diametrale motsetningen til alt sprøytet.
God hjelp av Knut Schreiner

Om vi legger til grunn tittelen på Tellusalies forrige album, «Is The Outside Still There?» (2006), er det all grunn til tro at bandet føler seg på den andre siden av Fredrikstads dominerende, ambisjonsløse musikkvirkelighet.

Tellusalie (overlegent bandnavn også) får hjelp på produksjonssiden av Norges residerende gitarhelt, Knut Schreiner, som etter resultatet å dømme er svært lydhør for bandets talent og egenart.

Ole Jørgen Ottosen er definitivt en mann med musikalske forbilder, bevisste eller ubevisste, aller mest presis Buffalo Springfield, 60-tallsbandet til Neil Young og Stephen Stills. Et band som blandet sammen folk, samtidas psykedeliske strømninger og sjelden melodisk teft. Som om Beatles skulle ha vokst opp på den kanadiske prærien.

Ottosen klarer å utnytte denne plattformen til å lage vakker, ofte melankolsk og, ikke minst, variert rockmusikk som på ingen måter stinker av møllkuler. En vesentlig faktor er Ottosens stemme, som av og til sender tankene i retning av salige John Lennon.

Akkurat som bandnavn og albumtitler tyder på, er Ottosen en tekstforfatter med sans for det paradoksale og absurde. « …I eat when I´m thirsty and I drink when I´m hungry / I kiss when I wanna puke/ I give when I steal..» (fra «Pipelines»). De engelske tekstene er altså ikke bare staffasje for å dekke over at sangene ikke har det ringeste på hjertet, slik tilfellet ofte er.

Lydbildet er balansert og rikt på flotte musikalske detaljer, tryllet frem fra mellotron, synth, banjo, orgel, mandolin, Theremin, piano og orgel, dandert på et rockkomp av det sjeldent avslappede og autoritære slaget.

På tross av hele atten sanger, står «The Man across the Fountain» distansen ut, her er forbløffende nok ikke antydning til materialtretthet.

Spellemannprisen i rockklassen er i posten.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther