Recension
Waits, Tom
Glitter and Doom
(Anti)

Det begynner å bli et påtrengende spørsmål nå. Hvor langt ned i hullet kan Tom Waits krype, uten at risken blir for stor for at han ikke kommer opp igjen?

Første gangen Tom Waits sang oss «Way down in the Hole» var på plata «Franks Wild Years» i 1987. Siden den gang har stemmen hans blitt grovere og grovere for hver gang han har stukket hodet opp av hullet.

«Glitter and Doom/ Live» er seksten sanger og en historie om Waits debut på e-bay, innspilt under fjorårets turné med samme navn, i både europeiske og amerikanske byer. Det dreier seg altså om høydepunkter fra konsertene i Edingburgh, Tulsa, Milano, Birmingham, Jacksonville, Columbus, Paris, Dublin, Knoxville og Atlanta.

Tom Waits har de siste årene vært en motvillig turnéartist, så etterspørselen etter billetter er alltid gigantisk i forhold til tilbudet. Det forsterkes av at Waits ikke vil spille de store arenaene. Således var han visstnok klar for å legge sin norges-konsert under «Glitter and Doom»-turnéen til den nyåpnede operaen i Oslo.En begivenhet som ble driblet bort under tilnærmet uforståelige unnskyldinger.

Men selv om Waits & co hadde dukket opp, ville majoriteten av de som ville høre ham blitt stående igjen på operataket. Derfor er denne konsertplaten et aldri så lite plaster på såret, spesielt for hans mange norske fans.

Produsentene (Waits og kona, Kathleen Brennan) har dessuten foretatt et smart presentasjonsmessig valg. De har, altså med unntak av e-bay-opplevelsen, skilt ut historiene, skrønene, de blankpussede løgnene som er en så vesentlig del av Waits forestillinger og lagt dem på en egen CD, under tittelen «Tom Tales». For Waits-hoder er dette nesten like stort som musikken. Hadde dette ligget inne, mellom sangene, ville nok brukervennligheten for musikken vært redusert.

En klok avgjørelse.

Men som sagt, Tom Waits stemme er i ferd med å bli så grov-målt at han med letthet kunne ha spilt rollen som den største av Bukkene Bruse i en filmatisering av Asbjørnsen & Moes eventyr. På åpneren «Lucinda- Ain´t Goin down» gurgles det og veses på et nivå som beveger seg farlig nære selvparodiering. Men Waits klarer å stoppe akkurat på streken.

Mesteparten av materialet som fallbys på denne platen er hentet fra Toms senere utgivelser, med hovedvekt på trippelutgivelsen «Orphans» (2006) og «Real Gone» (2004). Men et av høydepunktene er svingen tilbake til åpningssangen på «Rain Dogs” (1985), «Singapore», som tripper av gårde på et komp som Tom virkelig har forkjærlighet for. Tvers igjennom unikt og fnisefremkallende.

Det nikkes også til 1999-albumet «Mule Variations», som var Waits første for Anti Records og som sikret mannen en Grammy for beste folkalbum. «Get behind the Mule» får Tulsa-publikummet til juble fra begynnelse til slutt. Nok en gang er det en snedig groove som er den egentlige beholdningen.

Waits sørger også for å involvere sitt avkom i virksomheten, de musikalske skraphandlerne Waits & Sons teller her både Casey Waits på trommer & perkusjon og gjesteopptredener av Sullivan Waits på saksofon og klarinett.

Det har vært noen utskiftninger i Waits ensemble, uten at det merkes nevneverdig på den musikalske helheten. Alle de kjente og kjære elementene er på plass, skjærende munnspill, vindskeive pianoer, sprøstekte banjoer, klagende el-gitarer og nedstøvede, overledningsfyrte keyboards på et solid fundament av blytung kontrabass.

Heldigvis er det god plass til Waits melodiske side, det er ikke bare verksteddørene som står på vid gap. (Undertegnede tilhører dem som synes at Waits fra tid til annen har blitt litt for glad i smergelskiveinstrumentene sine).

«Dirt in the Ground» er Waits på det mest malmfulle, en sang der den nye operaens vegger ville ha frydet seg.

Tom Waits gjorde det han kunne for å høres ut som en mye eldre mann allerede da han platedebuterte med «Closing Time» i 1973, bare 23 år gammel. Nå begynner han å bli tatt igjen av sine egne ungdomsambisjoner, 7. desember fyller han 60. Det skal markeres med festforestilling i Oslo, under tittelen «Big Time- Tom Waits 60», der en rekke norske og svenske artister stiller seg i gratulantenes rekker.

Det blir ikke minst interessant å høre igjen svenske Bad Livers & hans Brustna Hjärtan, som snudde Palace Grill på hodet for tyve år siden med sine svenskspråkelige Waits-tolkninger. Bandets multiinstrumentalist, Bebe Risenfors, har senere spilt på tre av Waits egne plater.

Men med «Glitter and Doom/ Live» har Waits rukket å komme oss i forkjøpet på presangsiden.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther