Recension
Farrar, Jay & Benjamin Gibbard
One fast Move or I´m Gone/ Music from Kerouac´s Big Sur
(F-Stop/ Atlantic)

Jay Farrar har tidligere i år sluppet plata som fortsatt ligger i teten til å stikke av med tittelen «Årets beste Album», med sitt band, Son Volt. «American Central Dust» er nettopp et slikt album som bare vokser og vokser, stint av sterke sanger som fremføres med et av rockens mest overlegne særpreg, Farrars unike stemme.

Derfor er det å betrakte som svært oppsiktsvekkende at Jay Farrar har navnet sitt på ytterligere et utsøkt 2009-album.

Selv om «One fast Move or I´m Gone» er soundtrack til en dokumentarfilm, laget rundt «On the Road»-forfatter Jack Kerouacs roman «Big Sur» og hans opphold i Big Sur i California, spiller platen som et sofistikert comeback av Farrars gamle band, Uncle Tupelo.

Rollen som Jeff Tweedy fylles av Death Cab for Cuties Benjamin Gibbard.
Farrar har satt musikk til tekster fra «Big Sur» og diktet «Sea: Sounds of the Pacific Oceans at Big Sur». Arrangementene er gjennomgående økonomiske, duoen får hjelp av en pedal steel gitarist og Farrars multiinstrumentalistkollega fra Son Volt, Mark Spencer.

I et kort essay understreker Farrar at Jack Kerouacs navn er synonymt med jazz, som Beat-generasjonens viktigste forfatter på 50 og 60-tallet, var det jazzen som var Kerouac-miljøets soundtrack. Men ved nærmere studier har Farrar funnet ut at Kerouac også satte stor pris på folkmusikk og cowboyballader, spesielt slik de ble fremført av Ramblin' Jack Elliott. Farrar forteller at de fleste sangene her ble laget av ham i løpet av en intens femdagersperiode. Tittelkuttet er laget av Gibbard alene.

«Big Sur», publisert i 1962, Keroucs første roman etter at «On the Road» kom ut i 1957. Den handler om Kerouacs flukt fra sin egen, plutselige, berømmelse og kamp med sine demoner, katolisisme og alkoholisme, der en hytte tilhørende poeten Lawrence Ferlinghetti i Big Sur er sentral. Kerouac døde syv år etter «Big Sur», i 1969, bare 47 år gammel. Etter alt å dømme som en konsekvens av langvarig alkoholmissbruk.

I dokumentarfilmen stiller et stort antall av Kerouacs venner og beundrere opp, bl.a. Sam Sheppard, Patti Smith, Tom Waits og Grateful Dead/ Dylan-poeten Robert Hunter.

Hunter skriver følgende i bookleten til plata: «Jack has captured the guts of his own soul, if not the soul of his times, in torrential cloudbursts of exhalted prose, egoistic letters, improbably intimate journals-both drunken and sober- for all to see. And he did want us to see. Why? God knows…but he did, and we have, and there you go. Maybe so that, despite all, we would love him. And we do. Case closed.»

Akkurat som Farrars og Jeff Tweedys stemmer utfylte hverandre på de fire Uncle Tupelo-platene, der begges særpreg sørget for en enestående variasjon som gjør at platene står som påler femten-tyve år etter at det begav seg, spiller Farrar og Gibbard elegant ballen mellom seg på disse tolv sangene.

De synger stort sett lead annenhver gang, med en rolig autoritet som om de skulle ha drevet med dette som bandkompiser lenge. Det har de ikke gjort. De møttes for første gang like før innspillingene, realitetene er at de tilhører hver sin generasjon av den frodige, amerikanske undergrunnsrocken, Gibbard er 33, Farrar er 42.

Men det som altså gjør at dette ikke bare er et fragmentarisk lydspor til en potensielt «kunstnerisk» anlagt dokumentarfilm, er Farrars overlegne melodiøse evner. Dette er tolv sanger som alle tåler å høres hver for seg. Befinner du deg i Farrars Son Volt-univers fra før av, er dette et obligatorisk kjøp. For egen del kommer jeg også til å utforske Ben Gibbards Death Cab for Cutie. I boka mi er det imponerende at Gibbard står seg så godt i selskap med Jay Farrar.

Plata avsluttes av sangen «San Francisco». Bare kassegitar, litt munnspill, Farrars stemme og Kerouacs ord. Den måten Farrar bender ordene «San Francisco» på, er mer enn beholdning god nok.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther