Recension
Cash, Rosanne
The List
(Manhattan/EMI)

Jeg stod på sidelinja da Rosanne Cash, i 2003, satt i salen under de norske artistenes hyllestkonsert til hennes far, Johnny, som hadde gått bort noen uker tidligere. Konserten fant sted i Botsfengslet i Oslo, og opptak derfra resulterte i plata «We walk the Line/ Innside a Norwegian Prison», en utgivelse til inntekt for Cash-familiens prioriterte veldedige formål, SOS Barnebyer.

Lederen for SOS Barnebyer i Norge måtte fortløpende supplere Rosanne med lommetørklær, så rørt ble hun av innsatsen til blant andre Magnet, Thomas Dybdahl, Paal Flaata, Sivert Høyem, Hilde Heltberg, Vidar Busk og Sondre Bratland.

Etter konserten ringte hun til Rick Rubin, mannen bak Cash gjenoppstandelse på 90-tallet, og skrøt av det hun hadde opplevd. Rosanne forteller inngående om hele opplevelsen i et essay i coveret på «We walk the Line».

Ikke bare er Rosanne Johnnys eldste datter, fra hans første ekteskap med Vivien Liberto, hun er også den i den utvidede Cash-Carter klanen som har lykkes med å etablere den mest overbevisende og konsistente artistkarrieren.

I den første delen av sin profesjonelle musikalske virksomhet var Rosanne en svært, svært fremgangsrik countryartist, via Nashville. Akkurat som sin daværende ektemann, Rodney Crowell. I likhet med Crowell har Rosanne også klart å etablere en «annen akt», etter hit-årene. Her har hun laget noen gjennomreflekterte sangsamlinger, som har hatt litterære kvaliteter på linje med de to bøkene hun også har forfattet. Den siste het «Black Cadillac» og kom i 2006. Der skrev hun om tapet av sine to foreldre, Johnny altså i 2003 og Vivien i 2005.

Fundamentet for denne nye platen har sin opprinnelse så langt tilbake som i 1973. Da var Rosanne, etter endt high school, på turné med faren sin. På bussen begynte de å snakke om sanger, og Mannen i Svart oppdaget at datteren hans hadde mangelfulle kunnskaper om tradisjonen som hans selv, udiskutabelt, var en vital del av. Et forhold han besluttet å gjøre noe med der og da. Johnny satte seg ned og skrev en liste han kalte «100 Essential Country Songs». Som Rosanne påpeker i essayet til «The List», den kunne like godt ha vært kalt «100 Essential Songs».

Rosanne hadde åndsnærværelse nok til å ta vare på lista som faren mente var grunnkurset som alltid ville hjelpe henne å forstå hvor han & hun kom fra.

36 år senere er det første destillatet av disse hundre sangene platehøsten 2009s mørke, for ikke å si svarte, hest. Plata som kommer ut av det store intet og påkaller helt uventet oppmerksomhet, akkurat som Robert Plant & Alison Krauss samarbeid, «Raising Sand», gjorde for to år siden.

Rosanne, som i mange år har bodd i New York, har laget «The List» sammen med sin ektemann, gitaristen og produsenten, John Leventhal. Blant andre hjelpere finner vi Bruce Springsteen, Elvis Costello, Jeff Tweedy, Rufus Wainwright og Dylan/ Levon Helm-gitaristen Larry Campbell, som drar frem fela på public domain-sangen «Motherless Children».

Mange av sangene her er velkjente for folk med litt fartstid i americana-musikken, det ligger selvfølgelig i sakens natur. Men ingen av dem får sjansen til å fremstå som forslitte i Rosanne & cos gjennomgående delikate tolkninger. Ikke bare er Rosanne en fantastisk sangerinne, som her virkelig skinner, men Leventhal er en produsent/ arrangør som besitter teften for å plassere de små, men akk så viktige detaljene. En av dem er at de fire sangerne som bidrar; Springsteen («Sea of Heartbreak»), Costello («Heartaches by the Number»), Wainwright («Silver Wings») og Tweedy («Long Black Veil»), alle beveger seg på høflig avstand. Det dreier seg altså ikke om duetter i konvensjonell forstand, bare lekker vokal fargelegging.

«Long Black Veil» er blant amerikana-musikkens mest slitesterke, dramatiske ballader, og komponistene, Danny Dill & Marijohn Wilkin, skal ha vært inspirert av denne sanne historien om den svenske fagforeningskjempen Joe Hill, som i USA i 1915 ble henrettet for et mord han etter all sannsynlighet var uskyldig i. Hill skal ha hatt alibi hos en gift kvinne han ikke ville avsløre identiteten til.

«Silver Wings» er kanskje Merle Haggards aller fineste sang. Jeg er overbevist om at Merle vil føle seg beæret av versjonen som Rosanne & Rufus gjør her.

Vi hører også Hank Snows «I´m Moving On», Hedy Wests «500 Miles», Hank Cochrans «She´s Got You», Bob Dylans «Girl from the North Country» (Johnny visste hva han snakket om) og avslutningsvis en vakker stemme og gitar-versjon av A.P. Carters «Bury me under the weeping Willow».

Dermed sørger Rosanne for at sirkelen forblir ubrutt.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify