Recension
Blandade Artister
Sunday Nights- The Songs of Junior Kimbrough
(Fat Possum)

Det finnes så mange tributtplater, her har vi en som ruver og som gjør tilbørlig ære på hovedpersonen. David Junior Kimbrough døde 62 år gammel vinteren 1998. Da hadde han rukket å få kultstatus blant punkere, hiphopere og alternativrockere takket være blant andre musikkskribenten Robert Palmer som hadde produsert ham for Fat Possum Records i Oxford, Mississippi. Han ble spilt inn i Kimbroughs egen juke joint i hjemtraktene utenfor Holly Springs i høylandet i Nord-Mississippi, midtveis mellom Tupelo, hvor Elvis Aaron Presley ble født, og Memphis, Tennessee, hvor Elvis ble oppdaget. Mytisk musikkgeografi, og fortsatt bluesens siste villmark.

Trance-blues; tung, dronende Hill Country blues, hypnotisk, metallisk, modal blues. Et sted mellom Coltrane og John Lee Hooker, mer skrudd enn den beslektede musikken til vennen og rivalen R.L. Burnside. Kimbrough spilte hovedsakelig egne låter, men dypt forankret i Mississippis blues. Før han spilte inn sine kritikerroste album for Fat Possum på 90-tallet, gjorde han country-weeperen »Release Me« sammen med rockabilly-kongen og kompisen Charlie Feathers (inkludert på hans best of samling på Fat Possum, »You Better Run«), og noen singler for bluesspesialisten David Evans fra Memphis.

I alle fall, på denne platen demonstrerer 15 hvite alternativ/garage/punk og postpunk-rockere fra Iggy Pop & The Stooges til yngre og nyomvendte beundrere som Heartless Bastards (»Done Got Old«) og The Fiery Furnaces (»I´m Leaving«}for all verden hvilket inntrykk Junior Kimbroughs musikk har gjort på dem. Det er mer vits i å høre hans musikk bli framført av desperate, eksperimentelle og søkende artister enn av tradisjonsskolerte bluesutøvere, som aldri ville kunne gjøre noe annet enn å planke ham. Kanskje Richard Johnston eller North Mississippi All Stars eller Jimbo Mathus kunne vært med, men de ville ikke tilført noe nytt.

Det gjør derimot The Black Keys og Blues Explosion, og for ikke å snakke om Spiritualized i sin forskrudde gitartrance på »Sad Days And Lonely Nights», albumets beste spor. Mark Lanegan gjør også en formørket versjon av en av Kimbroughs største hits »All Night Long«, mens hans nest største hit »Do The Romp« blir tatt nennsomt vare på av Fat Possums nye bluestrubadur Entrance, i duett med Cat Power. En av mange kvinnelige vokalister på denne plata som kler Kimbroughs blueslåter. Også må jeg berømme Jack Oblivian for sin countrysoul-pregede framføring »I´m In Love With You«.

Jeg har skrevet et annet sted at denne tributtplata har noe av samme trøkk og inspirasjon som tributtplata »When The Eye Meets The Pyramid« gjorde for Roky Erickson på 90-tallet. Både han artistene og hans ble hyllet ble løftet fram.

Men noen bluesplate i vanlig forstand er det ikke.

/Øyvind Pharo