Recension
Knopfler, Mark
Get Lucky
(Vertigo/Universal)

Det er lett å tenke at det meste er på skinner i karrieren til den tidligere Dire Straits-frontmannen Mark Knopfler.

Samtidig med utgivelsen av nye «Get Lucky» kommer meldingen om at Knopfler står på scenen i Frognerbadet i Oslo i midten av juni neste år, under avslutningen av Norwegian Wood (i forbindelse med norgesbesøket, spiller han også i Vestlandshallen i Bergen påfølgende kveld, red.anm.).

Ikke en gang motorsykkelulykken som Knopfler var involvert i 2003 bidro til å forstyrre fremdriften i hans plateutgivelser.

Sist vi hørte fra ham var da han slapp svært godt mottatte «Kill To Get Crimson» i 2007. Året før laget han «All The Road Running» sammen med Emmylou Harris, dog uten å bli en ny Gram Parsons.

Musikken på «Get Lucky» er på ingen måte noe avvik fra det Knopfler har drevet med siden han startet avviklingen av Dire Straits på tidlig 90-tall. Det er velmodulert og ballansert på en slik måte at musikken lett kan forsvinne inn i tapeten.

Avspilt på et moderat volum kan Knopfler fremstå som definisjonen av trygg voksenpop. Akkurat slik som får unge rockere til å snerre foraktfullt og skru forsterkeren opp til elleve.

Men det ville ha vært for lettvint å avfeie Mark Knopfler med slike hipster-grep.

For parallelt med det forutsigelige og lettlyttede, går også et svært sterkt personlig grep, et avtrykk som for lengst har oversteget de tidlige påvirkningene (J.J. Cale, 70-talls-Clapton).

Knopfler skriver sanger i en europeisk(!) countrytradisjon, godt mikset med keltisk folkemusikk, der han ikke glemmer at han vokste opp langt unna stjernestatusen han har nytt i drøye 30 år.

Mark Knopfler tilfører karakterene i sangene sine den verdigheten som de kanskje ikke selv evner se at de besitter. Det er et høyst sympatisk prosjekt.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify