Recension
Duke & The King, The
Nothing Gold Can Stay
(Ramseur Records)

«If you ever get famous, don´t forget about me/ hope it´s everything that you thought it would be». (Fra sangen «If You Ever Get Famous»).

På jakt etter ny musikk å møte høsten med? Da tør vi anbefale, på det indian summer varmeste, ensemblet med det lett kryptiske navnet The Duke & The King. (Visstnok hentet fra Mark Twains «Huckleberry Finn»).

The Duke & The King er startet av Simone Felice, inntil nylig medlem i det kritikerbejublede bandet The Felice Brothers. Men der The Felice Brothers kan sies å være influert av den organiske rocken som oppstod med The Band på slutten av 60-tallet, så dreier The Duke & The King fokuset over mot den amerikanske vestkysten, i et luftig svev over 60-70-tallet.

«Nothing Gold Can Stay» inneholder sanger der vokalharmoniene står i absolutt sentrum. Simone Felice og hans partner, Robert «Chicken» Bruke, med hjelp fra Noel Haskins (med gospelbakgrunn) vever stemmene sine sammen på måter som man må helt tilbake til tidlig Bee Gees eller Crosby, Stills & Nash for å finne maken til.

Det som virkelig løfter dette over de gjennomsnittlige indie-fremstøtene i dette terrenget, er at The Duke & The King har forstått at du ikke kan kreve folks oppmerksomhet uten ordentlige sanger. Derfor har de rett og slett fylt «Nothing Gold Can Stay» til randen med melodier som åpenbart er hentet fra aller øverste hylle.

I et veltemperert bad av akustiske gitarer og tilbakeholdent komp svever det frem sanger som effektivt fører tankene til prime-time Laurel Canyon 70-tall. Stephen Stills og James Taylor er åpenbare åndelige fedre, men The Duke & The King lykkes også med å unngå den skumle nostalgifella, ved å marinere lyden med allehånde samplinger og et vell av fikse lydmessige detaljer.

En gitt anskaffelse for deg som har en Ray LaMontagne-plate i samlingen.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify