Recension
Sumlin, Hubert
About Them Shoes
(Artemis/Rykodisc)

Denne CDen har hatt en lang og broket forhistorie. Den skulle egentlig vært utgitt på Warner, og innspillinger med et stjernelag frontet av Eric Clapton og Keith Richards ble påbegynt for tre år siden. Så ble utgivelsen utsatt, inntil den nå foreligger i på Rykodisc. Søker du etter opplysninger om platen på nettet, finner du ut at den kvalitetsbevisste bluesetiketten Tone-Cool er utgiveren.

I alle fall, denne CDen er blitt en storslagen feiring av Howlin’ Wolfs store gitarist og partner gjennom mer enn 20 år – helt til ulven døde i 1976. Utgivelsen blir i så måte også en opptakt til lanseringen av en stor biografi om Sumlin, som ventes i mars.

Sumlin var aldri vokalist i Howlin’ Wolf-bandet, og det tok ham mange år å bygge opp en solokarriere der han måtte ut i rampelyset som sanger. Men som på hans fleste tidligere soloalbum så overlater han på »About Them Shoes« vokalistjobbene til andre – bortsett fra på ett spor. Så kan han la gitaren sin snakke. Og det gjør han til gagns med uforutsigbare lysende løp – med den stilen som i sin tid fikk berømte beundrere langt utenfor genrebluesens sirkler.

OK – på en måte fortsetter dette albumet der »The London Howlin’ Wolf Sessions« slapp i 1970. Det var Chess-albumet som introduserte Howlin’ Wolf for rockpublikummet, og det var en engelsk all-star studiogjeng med rytmeseksjonen til Rolling Stones og Eric Clapton i hovedrollen. Den gang stilte Clapton som betingelse at Howlin’ Wolf skulle ha med seg Hubert Sumlin. Denne gangen er Clapton omtrent like gammel som Howlin’ Wolf var i 1970 og neppe noen av de hvite musikerne som er med i studio her er under 50 år. Og denne gangen består ikke albumet av et Howlin’ Wolf-repertoar, men av låter som hans rival Muddy Waters spilte. Sju låter er skrevet av ham, fire av Willie Dixon (for Muddy). En låt er skrevet av Carl C. Wright og en av Hubert Sumlin selv.

Det låter mer Chess av kompet til Hubert enn det ulven fikk i Swinging London. Her er det en blanding av Muddy-veteraner som James Cotton; Paul Oscher og Bob Margolin og diverse rutinerte rockestjerner og bluesveteraner. Produsent Rob Fraboni skal ha sin del av æren for Chess-soundet. Levon Helm er trommeslageren med det riktige gyngende kompet og som høres ut som han sitter i et trangt smug i Chicago og dæljer rytme på søppelkasser. Eric Clapton beviste for noen år siden med albumet »From the Cradle« at han kan brøle som en bluesshouter når han vil. Autoriteten hans på åpnngssporet »I’m Ready« og bluesklassikeren i særklasse, »Long Distance Call« er udiskutabel. Han kan nesten forveksles med Muddy Waters på originalene, og større ros er det ikke mulig å gi i denne sammenheng. Det dreier seg ikke om imitasjon, det dreier seg om identifikasjon og hyllest. Og slidegitaren hans er mesterlig.
Keith Richards dykker også ned i Rolling Stones’ kollektivt ubevisste i sin skranglete deltablues-behandling av »Still A Fool«. Ja, for også dette er en Muddy Waters-låt, den kan imidlertid ikke forveksles med originalen. Det rare er at begge to, Clapton i sin tradisjonstroskap og Keith Richards i sin skakke personlige tolking, er like umiddelbart gjenkjennelige.

Den tredje stjernevokalisten fra rockens verden er David Johansen, Hubert Sumlins samarbeidspartner på scenen de siste årene. Mørk, dyp og farlig i stemmen på »Walkin’ Thru The Park«. Paul Oscher, Muddys hvite munnspiller fra slutten av 60-tallet, viser sin klasse både som instrumentalist og sanger på »Come Home Baby«. Både her og på den drivende shufflelåta »Look What You’ve Done« (med Blondie Chaplin som habil sanger) er David Maxwells pianospill en nytelse å høre.

I skrivende stund er jeg fortsatt uten komplette sessiondata, så jeg har ikke fått bekrefte hvem som er vokalist på alle låtene. Men jeg vil framheve at det er miks av de mest klassiske Muddy-sangene og det som kalles minor masterpieces. Hubert Sumlin var jo selv gitarist noen måneder hos Muddy Waters i 1956 , og to av låtene fra den perioden (Muddys modernistiske) er nyinnspilt her: »Evil« og »Don’t Og No Further«.

Dette er en plate som vokser for hver gjennomspilling og er ikke bare en flott hyllest både til Hubert Sumlin og Muddy Waters, men til den elektriske Chess/Chicago-bluesens ensemblestil. Ikke noe nymotens fjas her. Her er det feeling hele veien.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify