Recension
Earle, Steve
The Revolution Starts...Now
(E-Squared/ Artemis/ Rykodisc)

Texaneren Steve Earle er ikke spesielt fornøyd med fellow-texaneren som for tiden sitter i Det Hvite Hus. Det spennende for amerikanere og resten av verden den her høsten, er selvfølgelig hvor mange som befinner seg på Steves side av det politiske gjerdet. Det som er helt klart er at klimaet for å ytre seg kritisk til den sittende presidenten har bedret seg betraktelig fra forrige gang Earle ga ut plate og pådro seg utskjelling og trusler for sangen »John Walker´s Blues« (2002-albumet »Jerusalem«. Earle er på ingen måte alene lenger, selveste Bruce Springsteen har tatt bladet fra munnen og turnerer sammen med R.E.M., Dixie Chicks og John Fogerty med det explisitte målet å få kalle John Kerry Mr. President.

Således er »The Revolution Starts...Now« en, i ny, amerikansk populærmusikk, sjelden plante. En rock-protestsangerplate. Innimellom en vellykket sådann også.

Etter at han klarte å komme seg ut av heroinavhengigheten på midten av 90-tallet, har Earle erstattet narkotikaen med et arbeidstempo som burde ta pusten fra de fleste. Platene, konsertene, bøkene, teaterstykkene, dokumentarfilmene og foredragene (!) står i kø. Legg til at Earle etter alt å dømme også er gjennom sitt åttende ekteskap.

Det sier seg selv at det skal noe til å riste frem gode melodier og originale innfallsvinkler i dette tempoet. I det perspektivet var »Jerusalem« en nedtur i forhold til gjennombruddet »Guitar Town« og two-punchen »I Feel Alright« (96) og »El Corazon« (97).

Men »Revolution..« inneholder sanger av beste Earle-merke. »Home to Houston», om en trailersjåfør på Irak-oppdrag, er rå, turbotwang, countryrock med voldsomt driv og en klebrig melodi som kjører rett inn på en hvilken som helst Earle-best-of. »Rich man´s War« er en tematisk oppdatering av Creedence Clearwater Revivals »Fortunate Son«. Selvfølgelig er det ikke sønnene til USAs rikinger som gjør drittjobbene når Onkel Sam drar på sheriff-oppdrag.

Sangen »Condi, Condi« er imidlertid de drøye tre minuttene som denne gangen later til å virvle opp mest støy. Den handler om Condoleeza Rice, den afro-amerikanske sikkerhetsrådgiveren i Bush-regjeringen som det ryktes virkelig skal være en av de politiske haukene. »Condi, Condi« er en kjærlighetserklæring levert i reggae-takt. Earle selv hevder at den bare er en likefrem serenade fra en en mann til en kvinne. Provoserte lyttere oppfatter det annerledes. Noen kaller den sexistisk og rasistisk. Plassert i denne sammenhengen er det vanskelig å oppaftte den som noe annet enn svært ironisk. Historien rundt »Condi, Condi« er neppe over. Noen stemmer har tatt til orde for å boikotte Earle, ikke for hans klare anti-Bush standpunkt, men for forsøket på å være morsom på en farget kvinnes bekostning.

Uansett vil han neppe miste Emmylou Harris støtte. Emmylou var en av få artister fra Nashvilles etablissement som hadde kontakt med Earle da han var junkie på feil side av Nashville. Her synger hun duett med Earle på vakre »Comin´ Around«. Nok til å minne om at det finnes en poetisk side av Earle som vi trenger like mye som barrikadestormeren. Under alle omstendigheter er det romantikere og idealister som Earle som er med å gjøre USA til landet det er vanskelig å ikke elske. Noe å tenke over i disse gode tider for USA-hatere.

/Tom Skjeklesæther