Recension
Young, Neil
Archives Vol. 1 (1963-1972)
(Reprise/Warner)

I det nye nummeret av Rolling Stone (#1078) er det en cover-story på Bob Dylan, et omfattende intervju under tittelen «Bob Dylan’s America», der Bob går inn på noen av sine viktigste inspirasjonskilder, musikere, forfattere og malere. En pussig anekdote forteller at han for kort tid siden gjorde en reise fra hjemtraktene sine i Minnesota til Winnipeg i Canada.

- Jeg dro for å se huset der Neil Young bodde i Winnipeg. Jeg følte meg drevet til det. Jeg ville se soverommet hans. Hvor han så ut av vinduet. Hvor han drømte. Der han gikk ut av døra hver dag. Ville se hva som var i nabolaget hans i Winnipeg. Jeg gjorde akkurat dette, avslører Dylan.

- Noen hjalp meg å finne ut hvor han bodde. Jeg mener, det er ingen markør der eller noe sånt. Og det bodde noen andre i huset. Han bodde i andre etasje i et toetasjers hus, sammen med mora si. Jeg ville gå i de trappene som Neil gikk hver dag. Jeg har hatt planer om å sende ham et kort for å fortelle ham det. At jeg hadde vært der. Der han pleide å oppholde seg og hvor han startet. Jeg respekterer Neil så mye.

Det er ikke utenkelig at Bob Dylan er en av mange som denne morgenen står i kø for å sikre seg et eksemplar av Neil Youngs «Archives Vol.1», når den nå, etter det som må være verdensrekorden i om og men, endelig materialiserer seg.

Det skal være tyve år siden Neil Young begynte å snakke om sin ambisiøse plan, om å gjøre tilgjengelig sine omfattende arkiver, i kronologisk rekkefølge. De siste årene har prosjektet gang på gang vært på vei mot realisering, for så å ha blitt utsatt i siste øyeblikk. Årsaken som har blitt oppgitt har vært at Neil fortsatt har hatt synspunkter på nivået til teknologien som skulle benyttes, eller at han har støvet av noen nye elementer som bare måtte med.

I våres var undertegnede til stede i Austin, Texas da Neils mangeårige manager, Elliott Roberts, demonstrerte Blu-ray versjonen av «Archives», sammen med et par av de sentrale utformerne. Akkurat da Roberts og teknologene skulle starte seansen, en særdeles treffende betegnelse i denne sammenhengen, ringte Roberts mobiltelefon. Han kastet et blikk på displayet og avbrøt oppringingen. Med et glis sa han:

- Det er forskjellen på meg og dere. Jeg kan legge på når Neil ringer!

Det gikk et kollektivt «Puh!» gjennom salen, vi tenkte selvfølgelig alle sammen at det var Neil som var på tråden for å be Roberts om å utsette presentasjonen.

I stedet ble vi tatt med inn i det som utvilsomt er å betrakte som er et epokegjørende og definitivt gigantisk prosjekt. Det Roberts konsekvent valgte å kalle Neil Youngs kunstneriske selvbiografi. Det som er den første installasjonen i noe som ultimatisk kan ende opp som seks tilsvarende bokser, en for hvert ti-år i Neils i aller høyeste grad pågående karriere. Det er å betrakte som et svært interessant sammentreff at Neil dukker opp i Norge, på Norwegian Wood, bare ti dager etter at «Archives Vol. 1» hentes med jekketralle av Neils tyngst belastede fans verden over.

Bokendene i «Archives Vol. 1 (1963-1972)» er Neils band Squires, hjemme i Canada, og hans evig-gule klassiker fra 1972, «Harvest». Boksen inneholder blant annet arbeid Neil gjorde med sitt første store band, Buffalo Springfield, supergruppa Crosby, Stills, Nash & Young og hans semi-faste backingband, Crazy Horse.

«Archives Vol. 1» er tilgjengelig i tre utgaver; som CD, DVD og altså aller mest, som Blu-ray.

Innholdet; Musikk, film og dokumenter, skal være det samme på DVD- og Blu-ray-versjonen. Undertegnede har brukt pinsen på å lytte og å se, og har fortsatt mer enn nok igjen til å fylle sommeren med Neils selskap.

Den viktigste grunnen til at Neil har latt «Archives» vente på seg, er hans overbevisning om at lyden fra CD-er, i hvert fall slik de har blitt produsert i mesteparten av de over 25 årene siden de ble lansert, ikke i tilstrekkelig grad har tatt vare på lyden i musikken hans. Det er Neils oppfatning at Ultrahigh resolution 24-bit/192 KHZ Stereo PCM State Master Quality Sound er det som skulle til. Så nå vet dere det.

«Archives Vol. 1» inneholder ti Blu-ray disker, der ni av dem lister 128 spor (hvorav 12 er såkalte «hidden tracks». En smule unødvendig spør du meg (jeg har ikke kommet dit ennå), nesten 60 av disse er tidligere uutgitt. Enten helt ukjente sanger, andre versjoner, mikser eller rariteter. Til de siste må vel regnes det meste av singlene med Squires, hans samarbeid med Comrie Smith og demoer, som gradvis blir til sanger vi senere har stiftet bekjentskap med. Boksen inneholder også tre konsertdisker, to av dem tidligere gjort tilgjengelig i serien «Neil Young Archives Performance Series»; «Crazy Horse At The Fillmore 1970» og «Live At Massey Hall 1971». Helt «ny» er «Live At The Riverboat 1969».

Boksens siste disk inneholder kultfilmen «Journey Through The Past», definitivt et samlerobjekt blant Neil-fans, sluppet på film i 1973, med soundtrack et år tidligere. Filmen er en slags dokumentar som blant annet inneholder opptak med Buffalo Springfield, Crosby, Stills, Nash & Young og bilder fra innspillingen av «Harvest» med bandet The Stray Gators. Et tidlig prosjekt i Youngs pågående interesse i filmverdenen.

I noen sammenhenger har ideen om «Archives» blitt oppfattet dit hen at boksen skal inneholde alt av Neils innspillinger, filmer etcetera. Det gjør den ikke. I den påkostede boken som følger med DVD- og Blu-ray-utgavene er det 33 sider som møysommelig lister alle(?) Neils opptak, der de 128 valgene er gulet ut.

Boka er ellers stinn av fotografier, avisutklipp, faksimiler av tekstark, annonser og trivia. En fysisk fremstilling og forsmak på det som finnes i «Timelinen» som løper parallelt på hver disk, der du kan løfte frem relevante tekster, bakgrunnsinformasjon, Neils personlige korrespondanse og ytterligere trivia.

Her finnes 55 audio-spor med intervjuer, radiospotter og omtaler av selve «Arhives»-prosjektet.

Denne timelinen er på eget vis en biografi over Neils utvikling de første ti årene av hans lange karriere.

I tillegg, og eksklusivt for Blu-ray-utgaven, er funksjonen BD Live, som skal muliggjøre for innehavere å laste ned ytterligere materiale etter hvert som det oppdages! Dette materialet skal visstnok finne sin plass på denne «Timelinen» av seg selv!?

Etter å ha levd med «Archives Vol. 1» et par døgn, ble jeg tipset om den svarte boksen. Det jeg trodde bare var en utfylling av boksens fysiske fremstilling. Jeg hadde i og for seg lirket på den, uten resultat da jeg pakket opp settet for første gang, men den satt bom fast. Da jeg endelig fikk den løs, viste boksen seg å inneholde den sist utgitte platen i «Arhives Performance Series», «Live At Canterbury House 1968»!?

Viktigere; et Neil Young kredittkort, med kode, der jeg kan laste ned alle sporene fra bokssettet som MP3-filer til min harddisk eller iPod. Nice touch som det heter.

Inkludert i den svarte boksen er også en liten notatblokk, en memento-replika av en blokk , en «Speaking Pad» fra klubben Whiskey A Go Go på Sunset Strip i Hollywood, der Neil sannsynligvis utsatte hørselen sin for tunge angrep da det begav seg på 60-tallet. «Speaking Pad-en» var vel et smart redskap da fuzzgitarene gjorde det umulig å snakke sammen på vanlig vis.

I sannhet et symbol for «Archives Vol. 1», for Neil har aldri foretatt seg noe kunstnerisk på vanlig vis. Denne gangen setter han ny standard for hva en retrospektiv fremstilling skal være innen populærmusikken. Det er dette som blir referansen i årene som kommer.

«Archives Vol. 1 (1963-1972)» innfrir og mer til.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther