Recension
Respatexans, The
Shine On
(Muddy Waters Records)

Respatexans er sideprosjektet til sanger/gitaristene Aslak og Lars Haavard Haugen fra Hellbillies med rytmeseksjonen Bjørn Holm, bass (Odd Nordstoga, Vidar Busk) og Knut Hem, trommer (Reidar Larsen, Øystein Sunde). Gutta har bygd opp et formidabelt liverykte med sine opptredener på Muddy Waters i Oslo. Deres første album, utgitt 1998, var på BMG. »Shine On« dreier seg om et stjernelag i norsk roots-sammenheng, med gjesteopptredener av Lars Christian Narum og Bugge Wesseltoft på orgel og Fender Rhodes, Trond Haugland å percussion og Hilde Heltberg på vokal.

Og jeg skulle så gjerne ha skrytt uhemmet av denne CDen, for her er det mektig sound, flerstemte harmonier, flotte overganger og solopartier, Allman´ske orgelbrus og ditto gitarløp – men betoningen av vokalpartiene avslører dermed at altfor mange av tekstene bærer mer preg av å være satt sammen for å rime enn for å fortelle en story. Jeg sier ikke at Haugen & co med litt hjelp av R.C. Finnigan, Bill Booth og Martin Hagfors ikke har historier, men de er ikke så godt forløst som de musikalske arrangementene skulle tilsi. Denne plata har mer potensial i retning i Grateful Dead/Dicky Betts(«Highway Call«, noen som husker den?) enn The Bands teksttunge gospel/bluegrass/folk --- som ligge et sted i bakgrunnen.

Ta åpningssporet »Woman In Rags«. Musikalsk og sangharmonisk får jeg en slags »The Night They Drove Old Dixie Down«-feeling. Selv om jeg skrekkelig lei akkurat den låta, så er dette et kroneksempel på en tekst som peker ut over seg selv og fører fram til et poeng med masse drama, lidenskap, historisk patos og tragedie etcetc. Uteliggerkvinnen i Respatexans-sangen på sin side er kanskje en kommentar til hjemløse og tiggere både i Oslos gater og i countrymusikkens hjemland. Men det som kunne vært en gripende sangtekst tyr til litt for mange oppbrukte klisjeer. Jeg trenger ikke vise til så mange eksempler, den som lytter vil høre, og det skjemmer det flotte musikalske uttrykket.

Dette kommer desto tydeligere fram når Respatexans gjør en strålende versjon av Dylans »Blind Willie McTell« . Det er jo en tekst som tåler å bli hørt og forstørret opp i neonskrift. Synd at ikke bandet kunne bruke denne teksten som et ideal å strekke seg etter i originallåtene. I all rettferdighets navn vil jeg da si at »Hellbilly (NB ikke hillbilly?) Heaven« har en del storytelling og ekte atmosfære, og står ikke noe tilbake for platens andre coverlåt, »This Train Is Gone«, en velsmurt Stephen Bruton-rocker.

Med litt mer jobbing med tekstene hadde dette blitt en pangplate. Som den er nå befester Respatexans sitt ry som svært habile musikere, men det blir for mye form og for lite innhold.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify