Recension
Dylan, Bob
Together Through Life
(Columbia/SonyBMG)

Aller først: Enhver ny plate fra Bob Dylan tas i mot med takk.

Giganten i populærmusikken i det siste århundret fyller 68 om en måned. Ikke for at vi har mistenkt ham for å se frem til en pensjonstilværelse sammen med Carl I. Hagen i Spania, men vi snakker en høy alder for en kunstner i et fag som er perverst ungdomsfiksert.

Men som Dylan selv liker å beskrive seg; «I\'m just a song and dance man». Han finner etter alt å dømme en slags ro der ute på veien, utenfor rekkevidden til alle som på forskjellige vis er på jakt etter ham. Han skriver ny musikk fordi den ikke lar seg stoppe, det er neppe veldig planlagt.

Han har vekslet sine nye studioplater med viktige arkivplater. Første volum i en bebudet trebinds selvbiografi og, etter vært, et stort antall programmer i satelittradioserien «Theme Time radio hour with your host Bob Dylan». Til sammen har denne betydelige aktiviteten gitt svært gode bidrag til å forstå mer av den tidligere strengt private artisten.

Men sentralt i denne sammenhengen er det faktum at hans to plater fra dette årtiet; «Love And Theft» (2001) og «Modern Times» (2006), begge er kunstneriske triumfer, der Dylan med autoritet har skapt seg et nytt musikalsk ståsted. Som en utenfor-tiden-vismann som holder skitten blues og rå country i live med knusende autoritet.

Det innebærer også at forventningene til en ny Dylan-plate er høye. Bare Leonard Cohen kan kreve den type seriøs oppmerksomhet blant artister av Dylans generasjon. De fleste andre som holder det gående ruller videre på cruisekontroll.

Et sentralt diskusjonstema som har fulgt Dylan siden han ble oppdaget av talentspeideren John Hammond tidlig på 60-tallet, er hvorvidt han kan synge eller ikke. Sjablonoppfatningen er ofte at Dylan er en stor låtskriver, men at andre synger sangene hans bedre enn ham selv.

«Together Through Life» burde parkere den debatten én gang for alle. Dylan synger med en rå kraft, innlevelse og treffsikkerhet i forhold til tekstene på disse ti sangene, som burde gjøre at ingen som er i noenlunde water kan ønske seg andre tolkninger.

I mine øyne er Dylans sanger å sammenligne med bildene til Edvard Munch. Historiene de forteller befinner seg helt på siden av konvensjonelle estetiske størrelser. Avstanden mellom kunst og kunstner er minimal. Bedre kan det således verken synges eller males.

Dylan har bare unntaksvis samarbeidet med andre låtskrivere gjennom sin karriere. En av få er teatermannen Jacques Levy (død 2004), som var en vesentlig bidragsyter til 1976-utgivelsen «Desire».

Her har Dylan skrevet ni av tekstene sammen med Grateful Dead-lyrikeren Robert Hunter.

Ved første gjennomlytting kan det høres ut som om Dylan denne gang har lagt lista noen hakk lavere enn ved de tre foregående utgivelsene, inkludert «Time Out Of Mind» (1997). At hans gjenbruk av gammel blues og tex-mex ikke helt når opp på melodisiden. Men ved gjentatte spillinger siger disse sangene på plass, og jeg skal på ingen måte utelukke at de finner sin helt naturlige posisjon sammen med alt det fantastiske på forgjengerne.

Dylan har selv tatt over roret som produsent det siste tiåret, her jobber han sammen med teknikeren David Bianco, som også har vært sentral på Madrugadas tre siste plater.

Resultatet er forbilledlig i sin klarhet og dynamikk. Uten at det skal missforstås som at «Together Through Life» er polert. Dette er rå rock, laget i et kjøkken der du må være hardhudet for å tåle varmen.

Bandet, som teller The Heartbrakers\' Mike Campbell på gitar og Los Lobos\' David Hidalgo på trekkspill og gitar, i tillegg til turnemusikerne Donny Herron, Tony Garnier og George Recile, spiller med intens autoritet og en musikalsk kommunikasjon som er selve definisjonen av den tradisjonen som Dylan med betydelig stolthet ser seg som en del av.

Som ofte er tilfelle med Dylans sanger; de kan synes å handle om personlige forhold, om den umulige kjærligheten, om at det nesten ikke er til å holde ut. Men samtidig synes de å inneholde refleksjoner, antydninger, vendinger som likevel gjør at dette også kan oppfattes som noe helt annet. Det tar tid å bestemme seg for hva en selv skal legge i dette.

Det jeg er temmelig sikker på, er at Dylan også denne gangen har lykkes med å sende fra seg musikk som både er verdt strevet og som samtidig tåler uendelig mange lyttinger.

Jeg tror at sambarocken i åpneren «Beyond Here Lies Nothin\'», den sakte bluesen, utviklet fra Willie Dixon, i «My Wife\'s Home Town», Doug Sahm-hommagene i «If You Ever Go To Houston» og «This Dream Of You» og den hardtslående avslutningen «It\'s All Good», kommer til å være sentrale deler av soundtracket til den lange, politisk hete sommeren 2009.

«It\'s All Good», en boogie levert rett ned fra John Lee Hooker, beskriver et samfunn på vei utfor, der strukturene kollapser og menneskene reduseres til grunnleggende kamp om å overleve: «Brick by brick they tear you down/A teacop of water is enough to make you drown».

Bob Dylan er på sitt mest sarkastiske. Vi lever i en tid der vi trenger nettopp den Bob. Vi lever i tøffe tider og Bob er tøffere enn noen sinne!

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify