Recension
Watkins, Sara
Sara Watkins
(Nonesuch)

Den svenskættede felespilleren og sangerinnen Sara Watkins, med mellomnavn Ulrika, født i Vista, California, er 27 år gammel, men har spilt profesjonelt i 20 år.

Hun startet gruppa Nickel Creek sammen med sin bror, gitaristen Sean Watkins og mandolinisten Chris Thile allerede i 1989, og sammen slapp de debutalbumet «Little Cowpoke» i 1993.

Ikke bare var Nickel Creek en sensasjon på den amerikanske bluegrassscenen på grunn av sin lave alder, de ble etter hvert også ledende når det gjaldt å modernisere uttrykket. Fra og med deres tredje utgivelse, den selvtitulerte 2000-plata som ble produsert av den største stjernen i bluegrassverden, Alison Krauss, har Nickel Creek også vært et storselgende band.

Av en eller annen grunn har Nickel Creek besluttet å ta en lengre pause, og de tre musikerne har alle engasjert seg i egne prosjekter. Sara Watkins er siste kvinne ut fra Nickel Creek med plate på egenhånd. Med seg på utgivelsen har hun en rekke av USAs aller mest respekterte americana/bluegrass-musikere, og til å sørge for å holde styr på alt talentet som bidrar på «Sara Watkins», har Sara trukket veksler på mandolinspiller og Led Zeppelin-chartermedlem John Paul Jones.

Historien vil ha det til at Jones truet med ikke å snakke til Watkins mer om han ikke fikk lov til å produsere solodebuten hennes. Til hans forsvar skal fremmes det faktum at han for få år siden gjorde en aldeles utmerket produsentjobb for bluegrass-jentebandet Uncle Earle.

John Paul har hatt de aller beste råvarene og, altså, de aller mest fingernemme musikerne til rådighet. Han har på ingen måte skuslet bort mulighetene.

Watkins har skrevet åtte av platas 14 sanger selv, inkludert et par instrumentaler. Resten er låter av John Hartford (mest kjent for evergreenen «Gentle On My Mind»), Jon Brion, Jimmie Rodgers, Tom Waits, Norman Blake og Davíd Garza. Det vil si både historisk materiale og bidrag fra nålevende kolleger av Sara.

Sammen med broren og bluegrassspillende foreldre (selvfølgelig) har Sara hatt en fast klubb, The Watkins Family Hour, på Largo i Los Angeles. Der har det i årevis vært løs jakke og muligheter for folk til å komme opp på scenen for å spille. Her har Sara bygget opp det nettverket av musikere som bidrar på plata: Den enestående pedalsteelgitaristen Greg Leisz, pianisten Benmont Tench (fra Tom Pettys Hearbreakers), trommeslageren Pete Thomas (long time Costello-trommis), bassisten Byron House, Gillian Welch og David Rawlings (som begge bidrar på elgitar og trommer), bluegrassmaestroen Tim O\'Brien og mandolinisten Ronny McCoury.

Sara synger med en stemme som plasserer seg et sted mellom søstrene McGarrigle og Maria Muldaur («Midnight At The Oasis»). Innflytelsen fra Muldaur skinner spesielt godt gjennom på Jimmie Rodgers «Any Old Time», med sitt old-time swingpreg.

«Sara Watkins» er på ingen måte noen rendyrket bluegrassplate. Den har mer til felles med platene Alison Krauss har laget utenfor Union Station. Da ender vi opp med en flott blanding av folk, ordentlig country, gode popmelodier og vokalharmonier fra den aller øverste hylla.

At Sara har spilt fele i mer enn 20 år og har en erfaring som nesten ingen andre twentysomethings kan skilte med, fører til en trygghet og modenhet som gjør at dette er alvor fra første stund.

Sara Watkins har rett og slett kommet for å fortsette å bli.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify