Recension
Flatlanders, The
Hills And Valleys
(New West)

Ely, Gilmore og Hancock skriver fortsatt viktige, inspirerte og poetiske sanger, alle godt forankret i landskapet der de har vokst opp og tilbrakt sine etter hvert lange liv. Med stemmer som både er tydelige og egenartede, og harmonier som værbitte utgaver av Crosby, Stills & Nash, treffer The Flatlanders innertier med tretten sanger som du må helt til Texas for å finne.

Den utgaven av plata som denne anmeldelsen er basert på inneholder ikke informasjon om hvem som har skrevet hvilke sanger. Men uansett hvordan fordelingen er; alle tre har trukket godsangene opp av saltakene.

Åpningen «Homeland Refugee» trekker forbindelsene mellom den dagsaktuelle økonomiske situasjonen og depresjonstidas USA. Woody Guthrie nikker ikke bare anerkjennende til teksten. Han tramper også takten til den sterke melodien, premium Ely.

Butch Hancock, av noen kalt «The Texas Dylan», stepper opp til mikrofonen på ultracatchy «Borderless Love». Også den dynket i Guzmáns groovy trekkspill.

Jimmie Dale Gilmore, som Rolling Stone Magazine valgte til Amerikas beste countrysanger flere ganger på 90-tallet, bretter sin særpregede stemme rundt nydelige «After The Storm». Ikke på noe tidspunkt slipper trioen blikket på kvaliteten. Alt produsert med no-nonsense-hånd av Elys gamle pedalsteel-gitarist, Lloyd Maines (far til Dixie Chick Natalie Maines).

I «No Way I\'ll Never Need You» synger Gilmore: «I can think of several ways I\'ll never get to heaven/I don\'t need no world wide web to show me how it\'s done».

Texas-poesien renner i strie strømmer, mens de minneverdige melodiene avløser hverandre. Alt marinert i klingende akustiske gitarer og sydende trekkspill.

Hvorfor sitter jeg ikke på Gueros på South Congress, med en margarita foran meg på bardisken, og hører på dette?

{i]Tidigare publicerad på ABC Nyheter[/i]

/Tom Skjeklesæther