Recension
Bright Eyes
I´m wide awake, It´s morning
(Saddle Creek/ Tuba/ Border)

Make no mistakes. Det dreier seg om stemmen. 24-åringen Conor Oberst har den sprukne sårheten i stemmen som virker hver eneste gang. Fra Gram Parsons til Ryan Adams har vi latt oss forføre av unge, poetisk anlagte menn som makter å synge om kjærlighetens umulighet, med tårene pressende på i øyekroken. Lennart Persson har kalt sin siste bok »Sanger om Kärlek« ganske enkelt fordi kjærlighetssanger alltid er de beste sangene. Emmylou Harris spurte, retorisk, i et intervju nylig om det finnes noe annet å synge om? Enn Kjærlighet?
Antakelig ikke. Det meste annet forblir, i beste fall, journalistikk.

Conor Oberst er gutten som dukker opp på alle de riktige stedene for tiden. Han har kutt sammen med de store artistene på konsertplater fra Austin City Limits og han klarer å stå på scenen sammen med Michael Stipe, John Fogerty og Bruce Springsteen uten umiddelbart å bli stemt ut.

Jeg må innrømme at det har tatt meg tid å oppdage at det finnes en slik stemme bak det generiske artistnavnet Bright Eyes. Lenge har jeg filet Conor Oberst som bare nok en ung, vanskeligstilt, selvopptatt låtskriver som den amerikanske undergrunnsscenen (?) renner over av. Mange har skjønt det tidligere. Bright Eyes forrige album, »Lifted« (2003), ble kjøpt av over to hundre tusen. Oppsiktsvekkende tall for en plate fra et uavhengig selskap.

Med den dobble utgivelsen av poprocktekno-albumet »Digital Ash in a Digital Urn« og countryfolkalbumet »I´m Wide Awake, It´s Morning« har Conor Oberst landet. 2005 er hans år.

Aller mest med »I´m Wide Awake, It´s Morning« gjør han seg fortjent til oppmerksomheten. Platas ti sanger har stort sett den melodiske hooken som skal til, arrangementene er løse, men samtidig strukturerte nok til å kalles sanger. Det er plenty plass for stemmen i dette melankolske landskapet. At Conor har lykkes i å overtale Emmylou Harris til å synge sammen med seg på »We are Nowhere and
It´s Now«, »Another traveling song« og »Land locked blues« er så riktig, så riktig. Honnør til Emmylou for nok en gang å se en fellow traveller når han åpenbarer seg. Det sier mye om Conors kvaliteter som sanger at stemmen hans passer perfekt sammen med den modne, countryaristokratiske stemmen til Emmylou.

Bright Eyes er på vei mot Skandinavia, med Rilo Kiley som oppvarmer. Mye tyder på at det kan være konserten å få med seg denne vinteren.

Villig til å vedde en kasse kaniner på at salen vil løfte seg når de første akkordene til »First Day of my Life« triller ut av høytalerne!

/Tom Skjeklesæther