Recension
Cale, J.J.
Roll On
(Because/ Warner)

John W. Cale (70) valgte å kalle seg J.J. Cale en gang på 60-tallet for å unngå sammenblanding med det walisiske medlemmet av Velvet Underground, John Cale.

Bortsett fra dette prosaiske hensynet, har innitalene J.J. bidratt til å underbygge Oklahoma-musikerens kortfattede, less-is-more image. Noen av hans klassiske plater har titler som «Naturally», «Really», «Oakie», «Trobadour», «5», «Guitar Man» og «10». Altså snakker vi om en mann som ikke ønsker å slenge rundt seg med unødvendig informasjon.

Da jeg så J.J.Cale spille live, på Chateu Neuf i Oslo på syttitallet, var fremtoningen hans av det tilbakeholdne slaget. Han stod like mye vendt mot bandet sitt, som mot publikum. Men J.J.Cale-afficiandos kjenner sin mann, de hører på ham fordi han har knekt koden. Å lykkes med å gi musikken sin et så distinkt stempel, at det faktisk har blitt en frittstående referanse.

Således har internasjonale og hjemmelige størrelser som Eric Clapton, Dire Straits og Jonas Fjeld aldri mukket når noen har sammenlignet dem med zen-rockeren. Clapton har et så slitt medlemskort i The J.J.Cale Appreciation Society at han tok skrittet fullt ut og laget den svært fremgangsrike plata «The Road to Escondido» sammen med Cale i 2006.

Cale-sangene «After Midnight» og «Cocaine» var, ved siden av Bob Marleys «I Shot The Sheriff», med på redefinere Claptons karriere på begynnelsen av 70-tallet.

Men det er altså mange som har nyttiggjort seg Cales sanger og metode opp igjennom årene. Aller best, ved siden av Clapton, snart Norges-aktuelle Lynyrd Skynyrd, som har gjort en formidabel versjon av «Call Me The Breeze».

Cales uttrykk kalles vekselvis «The Tulsa Sound» og «Laid back», uansett har det i liten grad latt seg påvirke av årene som har gått siden de opprinnelige elementene falt på plass. Miksen av country, blues, rockabilly og jazz er fortsatt det som gjelder for J.J., således er tittelen på dette nye albumet helt presist «Roll On».

Shuffle-groven som ofte dytter Cales musikk videre, fra sang til sang, har egenskapen at den irriterer de som ikke blir hypnotisert av den, slik musikken til John Fogerty også kan gjøre.

«Roll On» er på den annen side just what the doctor ordered for oss som av og til setter oss bak rattet, bare for å finte fotobokser og knipse ubrukte klimakvoter ut av det åpne bilvinduet.

Vi som vet at nyansene i J.J. Cales musikk ligger og vaker rett under overflaten, at det dreier seg om små poetiske vendinger, setninger som ved et ukonsentrert ørekast bare krølles sammen, men som altså får det til å nappe i munnvikene om du er der, på innsiden og hører ordentlig etter. Eller gitarløp som visker isteden for å vræle.

På tittelkuttet får J.J. hjelp av sine gode venner Clapton, og verdens cooleste trommeslager, Jim Keltner.

Det ruller videre som om tanken bare fyller seg opp selv.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther