Recension
Phosphorescent
To Willie
(Dead Ocenans)

Kurt Nilssen sang duett med Willie Nelson i fjor. Uten at Willie-magien av den grunn forplantet seg til Kurts sanger. New York-artisten Phosphorescent har laget Willie-plate uten Willies deltagelse, men har likevel Willie-ånden.

Det er interessant, svært interessant, hvordan hver nye generasjons beste sangere/låtskrivere raskt finner veien til countrymusikken. Ikke fordi at det finnes noen vei utenom Hank Williams, Johnny Cash, Kris Kristofferson, Harland Howard og Willie Nelson om du vil forstå hvordan gode sanger skal skapes, men de som er inne for the long run, knakker på døra til en eller flere av de ovennevnte jo før jo heller.

Newyorkeren Matthew Houck, som operer under artistnavnet Phosphorescent, har (ifølge presseskrivet) fått sitt gjennombrudd (noe som i den nye platevirkeligheten ikke betyr så mye), med sitt forrige album, «Pride», utgitt i 2007.

Phosphorescents helt er vår alles favoritttexaner, Willie («The Wandering Gypsy») Nelson, snart 76 og fortsatt langt fra pensjonsalderen.

Han tar utgangspunkt i en plate som Willie selv laget i 1977, «To Lefty From Willie», en hyllestplate til den texanske honkytonk-stilskaperen Lefty Frizell som døde i 1975, bare 47 år gammel.

Først og fremst ved at coveret er en pastisj av Willies «Lefty»-album. Men det smarte trekket fra Phosphorescents side er at han ikke gjør det de fleste som lager tributeplater gjør; nemlig kaster seg over hitsa, de kjente sangene. I Willies tilfelle er de, som kjent, nok til minst et dobbelalbum. Derfor finner du verken «Crazy», «Hello Walls», «Whiskey River» eller «Funny How Times Slips Away» på «To Willie».

Houck har gravd dypere i katalogen, og han har heller ikke forholdt seg katolsk til Willie som opphavsmann, hvilket innebærer at det her er sanger av Merle Haggard, Hank Cochran og Gary P. Nunn. Sistnevtes «The Last Thing I Needed (First Thing This Morning)» er tragikomisk nydelig.

Det er helt i tråd med modus operandi i countrybransjen, som setter sangen høyere enn auterismen som ofte rir rocken ut i den navlebeskuende latterligmyra.

Det som gjør at «To Willie» har en sjanse til et eget liv også utenfor det etter hvert omfattende biblioteket av tributeplater (for ordens skyld, det er flere utmerkede slike enn det den vanlige, late musikkjournalisten vil ha deg til å tro), er Phosphorescents gripende stemme og særs vellykkede håndlag med stemninger og arrangementer.

Houck synger som en hittil ukjent studiekammerat av Ryan Adams og Bonnie 'Prince' Billy. Således ivaretar han, prikkfritt, den innlevde sårheten som er så vesentlig i Willies egen musikk.

Ikke slik at «To Willie» er noen ensidig deppeplate, her er flotte eksempler på Willies patenterte honkytonk-humor. «I Gotta Get Drunk» inneholder den udødelige visdommen «...there's a lot of doctors who tell me that I better start slowing it down / But there are more old drunks than there are old doctors / So I better have another round...».

«To Willie» kan sammenlignes, i gjennomført egenart, med The Thes Hank Williams-plate «Hanky Panky» fra 1995.

[i]Tidigare publicerad på ABC Nyheter(/i]

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify