Recension
Staples, Mavis
Have A Little Faith
(Alligator)

Med en historie som frontvokalisten i familiebandet Staple Singers og arvtaker etter forbildet Mahalia Jackson, har Mavis Staples gjort gospel til crossovermusikk. Dette har hun ikke gjort ved å utvanne vekkelsesmusikken, men ved å knytte seg til den gospeltradisjonen som har et sosialt budskap. Det var derfor Staple Singers kunne brukes i borgerrettighetskampanjen til Martin Luther King Jr. på 60-tallet. Mavis Staples var den i familiebandet som også at tiden var moden for å gjøre de moralsk oppbyggelige gospelsangene til funky soulmusikk og at de kunne nå enda flere. Ved siden av Johnnie Taylor og Isaac Hayes, var det Staple Singers som kom til å symbolisere plateselskapet Stax på 1970-tallet. »Respect Yourself« og »I´ll Take you There«, innspilt som state-of-the-art soul i Muscle Shoals Studio, båret fram av Mavis´ makeløse feeling og stemmefrasering, tilhører det tidlige 70-tallets soundtrack i like høy grad som musikken fra »Shaft« og »Superfly«.

Mye av denne stemningen er gjenskapt på »Have A Little Faith«. Et album som kanskje signaliserer en ny og mer spennende utgivelsespolitikk fra bluesselskapet Alligator. De har skutt blink med Mavis Staples. Elleve år etter forrige soloalbum ­ det Prince-produserte »The Voice« - er den mest undervurderte av alle sangdivaer kommet hjem til sine Folk-Delta-Blues-Gospel-Soul-røtter i tidsriktig og luftig sound med flott nyskrevet materiale, samt to nyinnspillinger av sanger fra tidlig i platekarrieren til The Staple Singers.

Hun har selv produsert albumet sammen med låtskriveren og musikeren Jim Tullio, som tidligere har jobbet med folk som Richie Havens, John Martyn og The Band. Det åpner maksimalt med smygende folk-funk-gospel og »Step Into the Light«, der keyboardisten Chris »Hambone« Cameron slår an tonen og rytmen på clavinet og Hammond B-3, godt hjulpet av David Resnik (fra Sonia Dada) på forheksende og akustisk slidegitar og ingen ringere enn Dixie Hummingbirds som korer Mavis på vei til himmelen »..´Cause where we´re going to we ascend/ it´s a never ending journey/ step into the light, my friend«. Sammen med LeRoy Marinelli (Warren Zevons medforfatter på »Werewolves of London«) har Tuillo og Staples skrevet »Pop´s Recipe«, som i moralsk oppbyggelige verslinjer og funky balladeform sammenfatter livet til Staples-familiens patriark, Pops Staples, som døde i 1999. »He said accept responsibility/ Don´t forget humility/ Don´t subscribe to bigotry, hypocrisy, duplicity/ respect humanity/ that´s Pop´s recipe, y´all/ pop´s recipe«. Denne oppskriften bruker også datteren.

Mavis Staples´ varme kontralto er like sensuell og erotisk som en Laura Lee eller Denise LaSalle på det frekkeste. Men når hun synger »I Wanna Thank You« helt fra dypet av mellomgulvet og opp, er det Gud og ikke en mann hun takker.

Likheten mellom Dylan og gospel var tema for tributtalbumet »You Gotta Serve Somebody«, der gospelartister tolket Dylan-sanger. Denne bibelsk-dylanske tråden er klart til stede i flere av de sosiale vekkelsessangene på »Have A Little Faith«, både i den apokalyptiske »There´s a Devil On the Loose« og den intense bønnen »God Is Not Sleeping«, albumets kanskje flotteste spor. Det er noe dylansk også over nyinnspillingene av »Will The Circle Be Unbroken« og »A Dying Man´s Plea«, hvite og svarte musikktradisjoner møtes i foreningen av deltablues og folkmusikk fra Appalachene. Særlig i »A Dying Man´s Plea«, kreditert Pops Staples, og med nesten identisk tekst som Blind Lemon Jeffersons »See That My Grave Is Kept Clean«. Med John Rice på drivende slidegitar, dobro, bouzouki og fele er kanskje det vakreste kuttet på hele albumet.Uforglemmelig.

Dette er et album som greier å forene det moderne uptown R&B-uttrykket til Mavis Staples med de dype folk-blues-røttene til The Staple Singers. Det er blitt en plate både i Mavis´ og Pops Staples´ ånd. Noen bedre anbefaling kan jeg ikke gi.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify