Recension
deLillos
Husekeglemme
(Sonet)

I år er det 25 år siden deLillos ble dannet.

Dannet er sannsynligvis det rette uttrykket når man snakker om denne institusjonen i norsk populærmusikk.

Dannelse. Dette begrepet som lett kan oppfattes å stå i diametral opposisjon til ideen om rock. Rock som ubehøvlet arbeiderklassekultur, musikk som i prinsippet ikke skal ta fanger.

Men så har altså deLillos, under udiskutabelt lederskap av Lars Lillo-Stenberg, vært der i et kvart århundre og bevist at rock kan være noe annet også. Mye annet. Mye merkelig, uventet, pussig. Massevis av saker som du ikke har tenkt på. Eller som du skulle ønske at du hadde lagt merke til. Men det kreves altså en kar med Lars' blikk for at tanken skal tenkes. Oppfatningen skal loggføres.

«Huskeglemme» er deLillos' 12. studioalbum. Som de elleve foregående er det en komplett og helt egen verden. Lytter du, er sjansen stor for at du er en av de innvidde, en av de som forstår deg på hva det vil si å både suse avgårde, suse videre og å sveve over byen.

Det har aldri vært tvil om at Lars Lillo-Stenberg har hatt sitt store forbilde i Neil Young. Via hyllestbandet Young Neils, flere personlige møter med kanadieren og nå med den nye sangen «Neil Young», har Lars vært så tydelig på sin kreative gjeld til Young at han også effektivt har tatt brodden av mulige innvendinger.

«Huskeglemme» beveger seg uanstrengt innenfor dette universet av referanser til både Young og hans kolleger i Crosby, Stills & Nash (på sangen «Neil Young»). Uten at det som er deLillos' eget uttrykk kommer i skyggen. En balansekunst som deLillos altså har brukt 25 år på å perfeksjonere.
Tilbakeskuende perspektiv

Lars Lillos tekster har ofte hatt et tilbakeskuende perspektiv. Det er fortsatt tilfelle på «Huskeglemme». Forskjellen er altså bare at perspektivet har forflyttet seg til det voksne, det middelaldrende. Til det å se egne barn vokse opp («Dynamo»), til å bekymre seg om global moral («Uskyldig») eller det uunngåelige («Døden»). Selv når han tenker på døden er Lars opptatt av minnene; «milliarder av minner i en kjempelang kø/jeg vil aldri rekke å si adjø».

Innimellom er det sanger som handler om å lage mat. Temaer som bare Lars Lillo-Stenberg kommer unna med.

Bassist Lars Beckstrøm slipper til med sangen «Salih Og Rose», en rar historie om et tilbud (til Lars?) om å bli surrogatfar. Et mulighet som i tråd med deLillos-normene avvises på dannet vis.

deLillos anno 2009 er den samme som originalen, trioen med Rune Lindstrøm på trommer. Om dette egentlig innebærer noen forskjell i forhold til det deLillos var som kvartett, er en sak for deLillos-vitenskapen, et studium som helt sikkert opprettes når rockmuseet Rockheim åpner i Trondheim til høsten.

«Huskeglemme» er uansett en aldeles utmerket deLillos-plate, både helt ny og samtidig fra et helt annet århundre, der bak et sted.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther