Recension
Kemp, Mark
Dixie Lullabye A story of Music, Race and new beginnings in a new south
(Free Press)

Mark Kemp har bakgrunn som musikkjournalist. Han har vært redaktør i Rolling Stone og han har jobbet for MTV. Nå er han underholdningsredaktør i North Carolina-avisen The Charlotte Observer. «Dixie Lullabye» er hans personlige historie fra en oppvekst som falt sammen med fremveksten av det som ble kjent som sørstatsrock, først og fremst frontet av The Allman Brothers Band og Lynyrd Skynyrd. Men som undertittelen på denne boken indikerer, det dreier seg også om noe mere, og potensielt større; »A story of music, race and new beginnings in a new south«.

Historien starter hundre år tidligere, med »the lost cause«. Sørstatenes nederlag i den amerikanske borgerkrigen, og det voldsomme taperpreget som denne, på alle vis, tragiske hendelsen satte på denne folkerike delen av USA. »Dixie Lullabye« tar avstamp i rasismen som institusjon og det faktum at den overlevde Abraham Lincoln brutale forsøk på å stoppe den.

Kemp forteller om hvordan borgerrettskampen på sekstitallet delte sørstatene i to etter genearsjonsskillelinjer, om hvordan deler av foreldregenerasjonen dro med seg rasismen, mens mange unge forstod hva den faktisk innebar av utstøting og stempling av alle som snakket sørstatsdialekt.

Inn i denne betente virkeligheten vokser så en regional musikk frem, etter at sørstatene, i likhet med resten av den vestlige verden har fått den grunnleggende amerikanske kunstformen rock sendt i retur av den såkalte britiske invasjonenen med The Beatles, Stones og Who i spissen.

Som det førende bandet setter The Allman Brothers Band standarden med å være et integrert band ved å ha en afro-amerikansk trommeslager, Jaimoe Jay Johanson.

Mark Kemp blir voksen i North Carolina på syttitallet. I tiåret etter borgerrettskampen og han beskriver hvordan rocken er den viktigste kulturelle katalysatoren i denne omveltende epoken. Ikke bare hjelper rocken til med å sette en stopper for Vietnamkrigen og trigger den seksuelle revolusjonen, den er også med på å gi unge, hvite sørstatsmennesker en sårt tiltrengt positiv identitet. Kemp forteller parallellt en dyptpløyende historie om nøkkelpersonene i denne musikalske bølgen og tegner inderlige portretter av fans som får livene sine sterkt påvirket både av kunsten og skjebnene til Duane & Gregg Allman og Skynyrd-sanger Ronnie Van Zandt.

Det innebærer de dramatiske omstendighetene som Duane Allman og Ronnie Van Zandt dør under, det forteller historien om The Allman Brothers Bands vekst og fall og deres forbindelseslinjer til den demokratiske presidenten Jimmy Carter.
Kemp går dypt inn i dramtikken rundt sørstatsplateselskapet Capricorn og dets karismatiske grunnlegger, Phil Walden, som tidligere var manager for Otis Redding. Walden var wheeler-dealeren som hjalp Jimmy Carter frem til valgseieren i 76. Rett etterpå falt Capricorn sammen i en sky av dop og stormannsgalskap.

Kemp bringer historien om sørtatsrocken videre, via gjennombruddet til R.E.M., han besøker The Kentucky Headhunters, hans havner i konflikt med The Black Crowes og han ser lyset og får inspirasjon til denne boka fra det aktuelle sørstatsbandet The Drive-By Truckers epos »Southern Rock Opera«.

Underveis får vi også den personlige historien til Kemp som på mange måter reflekterer livsløpet til flere av de mytiske sørstatsrockerne han forteller om. Kemp ender også som hekta på narkotika og han tilbringer nyttårsaften 2000 i paranoid kokainrus. Han mister familie og jobb. Mot slutten av boka setter han seg på sin Harley Davidson i New York, der han han tilbrakt de siste femten årene, i eksil fra sørstatene, og kjører hjem til North Carolina.

I et avsluttende avsnitt forteller han om hvordan han slutter fred med sin gamle far og hvordan de sammen reiser på en måneds tur gjennom sørstatene, der Kemp gjør research og intervjuer for nettopp denne boka.

»Dixie Lullabye« har blitt en solid historiefortelling om musikk som har vist seg vesentlig mer slitesterk enn hippe rockjournalister har trodd den skulle være.
Kemp forteller også avslørende om tankegangen og manøvreringen som foregår bak kulissene i hippe/ trendy rockjournalistkretser. Stoff egnet til å bringe frem skammrødmen hos såvel svenske som norske trendnisser! Parallellt er det altså også et velskrevet stykke samtidshistorie fra et landskap og en kultur som har påvirket mange av oss via de bildende som finnes i musikken, filmene, bøkene og litteraturen herfra.

Høres dette interessant ut, let også etter New York Times-journalisten Peter Applebomes »Dixie Rising/ How The South is Shaping Values, Politics and Culture« (Times Books, 1996).

/Tom Skjeklesæther