Recension
Fatboy
Steelhearted
(Look Left/ Enviken/ V2)

Om jeg ikke husker helt feil er Fatboy en typebetegnelse på en større model av den legendariske, amerikanske motorsykkelen Harley Davidson. Det passer i så tilfelle utmerket på dette svenske seksmannabandet, Fatboy, frontet av sangeren Thomas Pareigis (!). En mann gudbenådet med en stemme et sted mellom Robert Gordon, Chris Isaak og Ray Price.

En sjeldenhet mao. uansett hvor den måtte komme fra. Men etter alt å dømme er det nordsvensk (?) natur og frisk luft som har frembrakt dette syngende under.

Fatboy har sin vintage americana down patented. Rytmeseksjonen bestående av Alf östlund (ståbass) og Jörgen Wall (trommer) summer som en motor rett fra Detroits samlebånd. Det gynger alldeles vanvittig i et grenseland mellom rock-a-billy og fifties country. På toppen, ved siden av Pareigis autoritære stemme, danser gitarene til Joakim Lindahl, Hannu Kiviaho og Jan Lissnils (pedal steel). Det høres ut som om de skulle vært bundet til parkometerne på Nashville Lower Broadway siden tidlig femtitall. Men de var selvfølgelig knapt påtenkt da denne musikken opprinnelig begav seg. Mesteparten av de alldeles utmerkede sangene er signert Pareigis og Kiviaho, med unntak av The Smiths (!) »Jeane« og Melvin Endsleys »Knee Deep in the Blues«. Sistnevnte hadde Gram Parsons teft nok til å gjøre med sitt aller første cosmic american music foretak i 1968, The International Submarine Band.

Ok, dette er nostalgi. Men det er gjort med en kombinasjon av kjærlighet og kunskap, som spiller alle innsigelser over sidelinja.

Hver forbannede svenske (og norske) by og tettsted som ikke allerede har en sertifisert honkytonk, bør snarest komme i gang med byggingen. For Fatboy er på vei og venter neppe til soloppgang med å fyre løs.

»Steelhearted« er årets desidert cooleste utgivelse. Let the twang begin (og vær oppmerksom på hemmelig bonuskutt etter avslutningen).

/Tom Skjeklesæther