Nyheter
SXSW tett av country & litteratur-adel
Datum: 2006-03-17

SXSW´s første, lange dag er over og rootsy.nu´s medarbeidere har vaklet hjem etter åtte timers konsertopplevelser på alt annet enn gjestmildt sementgulv. Uten selvmedisinering av Dos Xs og marguaritaes hadde torsdagen vært uutholdelig. Bluesklubben Antone´s er i stadig mindre grad åsted for blueskonserter. Torsdag var Clifford Antones klubb i sin helhet okkupert av The Americana Music Assosiation.

Allerede halvannen time før konsertstart sirklet køen seg rundt gatehjørnet. Årsaken var det åpenbare faktumet at ryktet om en mulig Buffalo Springfield-gjenforening med Neil Young og Richie Furay hadde nådd hele byen. Ikke overraskende forble Neil en no-show. Det forringet ikke opptredenen til en svært opplagt Furay, som bød på godbiter fra såvel Springfield, som Poco og Souther-Hilman-Furay Band. På toppen et knippe helt utmerkede sanger fra et kommende album, forventet i april. Furay er ved svært god stemme og ga det smekkfulle Antones nostalgiske kuldegys med »Kind Woman«, »Nowadays Clancy can´t even sing« og »Good feeling to know«.

Deretter bar det avgårde til Momos på 6th street og Bobby Bare, Sr. that is. Veteranen, for anledningen backet av musikere fra My Morning Jacket, Lambchop og selvsagt, Bare jr., lot til å storkose seg! Bares tre kvarter ble en sangparade av episk format, all-time-classics vekslet med høydepunkter fra fjorårets overlegne comebackplate. »Yesterday when I was young« brakte en tåre i øyekroken, som raskt ble parkert av en margueritae fra høvding Olsson. Bare viste seg også å være en overlegen selvironiker, som ikke la skjul på at han har passert sytti. (»The other day my wife asked me; Let´s go upstairs and make love? I said; Dear! I can´t do both..«

»Ballad of Lucy Jordan« utviklet seg til en alt-country-jam av edelt merke. Dere som har billetter til Bares konserter i Bergen i april, kan bare skru på forventningsklokken!

Tilbake på Antones trillet Americana M.A. frem et knippe av sine sterkeste kort. Radney Foster har både stemmen og sangene, men trenger å variere utrykket en smule for å holde på interessen. Det var definitivt ikke tilfelle med Marty Stuart og hans gnistrende band. Stuart er en showman av den bredbeinte, amerikanske skolen og bød på aksplukk fra sine tre siste plater, gospel, indianer og bluegrass respektive, improviserte Cash-sang og hyllet Cash originale gitarist, Luther Perkins. Alt mens Nudie-dressene funklet og stålsveisen ristet. Stuart er på vei mot sommerens countryfestivaler i Skandinavia. Nashville har neppe en bedre mann å sende.

James McMurtry opplever kjempeoppmerksomhet rundt den Bush-kritiske sangen »We can´t make it here anymore« om dagen. Den rundet av et blytungt sett med timinutterssanger, som låt mer som Lou Reed enn West Texas.

Etter utilgivelig lang omrigging dukket endelig Hank Williams III opp (halv to om natten!) , med trademark bulkete cowboyhatt og band av unge punkere (?!), som egentlig viser seg å være sylskarpe honkytonkere. Fele og lap steel sitter som pistolskudd og sangene fra nye »Straight to Hell« fremstår som overlegne livebankere. »I´m gonne get get wasted with all my country heroes..« og »i´m gone put the dick back in dixie and the cunt back in country..«

I skrivende stund later det til at Warner i Europa bare slipper den cleane versjonen av »Straight to Hell«! Det borger for utstrakt US-import av den usensurerte versjonen.

Da rootsy.nu måtte kaste inn håndkledet, hadde III (Tre) trukket sin Texas-compadre, Wayne Hancock opp på scenen, og et mesterskap i nasalt twang hjallet ned 5th street. I dag (!) er det en ny dag..Gud bedre..

Läs mer om Williams III, Hank