Lost in the Blåst
Allman, Gregg
Laid Back
(Polydor)

Jeg må få åpne med en aldri så liten anekdote. En gang tilbake på slutten av åttitallet skulle jeg gjøre et intervju med en av mine store helter, Gregg Allman. Jeg var, mildt sagt, svært nervøs, og var svært godt forberedt. Allikevel totalt uforberedt på det som skjedde. Jeg ringte det avtalte telefonnummeret i Florida, telefonen ble løftet og jeg oppfattet et grynt i andre enden. Deretter hørte jeg noen som ruslet rundt og etter en kort stillhet hørte jeg tre utsnitt av blueslåter ble avspilt i rask rekkefølge. Deretter spraket Gregg Allmans karakteristiske stemme gjennom røret:

-Hva var dette, hva var det jeg spilte?

Gudene vet hvordan jeg traff riktig på to av tre på denne brutale forløperen for dagens populære pop-quiz?

-OK! Sett i gang og spør. Skriver du et ord om dop og døde brødre, kommer jeg hele veien opp til Norge for å sparke ræva av deg!! Forstått?

-Eh, jaa..

Gregg Allmans solodebut, »Laid Back«, har aldri vært ute av min Mest Spilte Plater bunke. På de trettito årene som har gått siden den kom ut!

Det finnes ganske enkelt ingen bedre terapi enn å skru av lyset, tenne et par stearinlys, helle opp en bourbon, og lukke øynene for å sveve bort akkompagnert av en av rockens flotteste gospel/soul/rock-plater.

I 1972/73 stod The Allman Brothers Band med et bein i tragedien og et bein i rockstjerne-spotlighten. Gitaristen Duane Allman og bassisten Berry Oakley hadde begge død i tilnærmet identiske motorsykkelulykker og bandet hadde samtidig fått sitt kommersielle gjennombrudd.

Dop og stjernenykker, stormannsgalskap og sterke personlige motsetninger gjorde at bandets to sangere, Gregg Allman og Dickey Betts, trakk i hver sin retning. En midlertidig løsning ble at de spilte inn hver sine soloplater samtidig med at arbeidet med band-platen »Brothers and Sisters« vaklet videre.

Av tilnærmet uforståelige grunner lykkes begge to. Både Gregg Allmans »Laid Back« og Dickey Betts »Highway Call« er blant sørstatsrockens beste plater, og utvilsomt høydepunktene i begges solo-katalog.

Hvordan Gregg fikk det til, er det største mysteriet. I følge Allman Brothers-biografien »Midnight Riders« (Scott Freeman,-Little Brown 1995) var Gregg så vidt tilstede under innspillingene, som ble ledet av produsenten Johnny Sandlin. Var han innom studioet var han ofte for full eller for dopa til at det var mulig å få det beste ut av ham.

Det er en utsøkt versjon av ABB-standarden »Midnight Rider« (skrevet av Gregg) som åpner det åtte sangers albumet.

En kassegitarfigur spilt av Cowboys Scott Boyer brytes mot pianisten Chuck Leavells (Allmans, Rolling Stones) virtouse, elektriske pianotoner. Greggs stemme sklir inn som en kald bris i sydstatsnatten, strykere og blås er med på å gi arrangementet overlegen dynamikk. Nok til å plassere »Midnight Rider» på rockens aller høyeste sang-hylle.

»Queen of Hearts« er en av tidenes flotteste kjærlighetssanger, en ode til Greggs daværende kone, Janice B. Allman. Beskrevet som »..Van Morrison møter sørstatsblues..«. Etter et par vers skifter den takt til svingende jazz, med en utsøkt sakssolo av David »Fathead« Newman (Ray Charles Band). To overlegne covervalg runder av side en og åpner side to. Uptempo »Don´t Mess Up a Good Thing«, skrevet av Oliver Sain, hadde vært en hit for soulsangerinnen Fontella Bass og »These Days« står som en av pælene i Jackson Brownes katalog. Browne hadde ikke en gang rukket å gi ut sin original da Allmans kom ut, og han skrev selv på coveret på sin plate at hans egen »These Days« var innspirert av Greggs!

Gregg gjør sin egen, enda tristere vri på den, i utgangspunktet lite lystige teksten, »..Please don´t confront me with my failures/ I´m aware of them..«

»Laid Back« rundes av av en øredøvende versjon av »Will the Circle Be Unbroken«, innspilt og utgitt på et tidspunkt da vi ennå ikke hadde hørt for mange versjoner av den.

Musikerne på »Laid Back« er en blanding av Allman-originaler; Leavell, Jaimoe & Butch Trucks, Boyer & Tommy Talton fra Cowboy og gitarister og bassister som fløt rundt i det kreative og yrende sørstatsrockmiljøet på tidlig syttitall. Sammen traff de gullåra, selv om sjefen selv knapt var klar over hva som skjedde. Han bare vrengte sjelen sin på en slik måte at »Laid Back« fortjener betegnelsen tidløs. Hadde den blitt utgitt i dag ville den ha blitt møtt med samme jubelrop som comebacket til Solomon Burke ble for et par år siden.

Polydor slapp en remastrert utgave av »Laid Back« på begynnelsen av 2000-tallet.

1997-utgivelsen »Gregg Allman /One More Try: An Antholgy« (Capricorn/ Chronicles 1997) skal være utgått, men er verdt å lete etter. Tettpakket med outtakes og alternative versjoner.

/Tom Skjeklesæther

Skriv en egen Lost in the Blåst!