Son Volt - The Search
Son Volts Jay Farrar er sin generasjons Neil Young, en så karakterteristisk stemme, et så lett identifisertbart musikalsk avtrykk, at den på mange måter er sjangerdefinerende i seg.
Farrar var, sammen med Jeff Tweedy, den kreative kraften bak det rockhistorisk uungåelige bandet Uncle Tupelo.
Uungåelig fordi det har tilfalt rocken med gjevne mellomrom å glemme sine røtter i countrymusikken. Mens alle til en hver tid er enig om at bluesen hadde en baby og at den fikk navnet rock´n´roll, så har rockens countrybakgrunn alltid vært vanskeligere. Med ugjevne mellomrom har det dukket opp artister som har sett den skjevheten, og som med bakgrunn i sitt musikalske uutrykk har tatt grep for å ballansere bildet.
Hverken Gram Parsons, Long Ryders eller Uncle Tupelo ønsket å bli oppfattet som countryartister, slik Nashville og USAs tusentalls countrystajoner har definert musikken. De har alle vært rockartister, med større eller mindre innslag av country.
Jay Farrar, i likhet med eks-kollega Tweedy, har i perioder trukket seg unna countryelementene, når påtrykket har blitt for stort for å stemple dem som (en slags) countryartister. Tilfeldigheter (eller ikke) har gjort at både Farrar og Tweedy (Wilco) denne sommeren bringer countryelementene sterkere tilbake i musikken enn på lenge.
Son Volt befestet seg som et nytt band med 2005-utgivelsen »Okemah and the Melody of Riot«. Med nye »The Search« sementerer de sin nye autoritet ytterligere. »The Search« er altså ikke noe countryalbum (slapp av Magnus), men allikevel en plate der Farrars kjærlighet til countrymusikken skinner tydelig igjennom. Eric Heywood spiller pedal steel på »Methamphetamine« og »Highways and Cigarettes« (der Shannon McNally bidrar med vokalharmonier). Begge er sanger som treffer innertier for folk med spesiell sans for Farrar-klassikere som »Windfall« og »Tear Stained Eye«.
Andre steder beveger Son Volt seg i retning av gammel Stax, kanonsangen »The Picture« inneholder blåsere som banker hjem Farrars unike melodiske teft.
Ellers inneholder »The Search« neo-psykedelisk rock av ypperte merke, der bandets nye, utvidete besetning får boltre seg med elektriske bouzoukier, elektriske sitarer, e-bower og allehånde keyboards.
Farrars stemme er allikevel bindemiddelet som ivaretar egenarten på fortreffelig vis. En av årets flotteste rockplater.
Farrar var, sammen med Jeff Tweedy, den kreative kraften bak det rockhistorisk uungåelige bandet Uncle Tupelo.
Uungåelig fordi det har tilfalt rocken med gjevne mellomrom å glemme sine røtter i countrymusikken. Mens alle til en hver tid er enig om at bluesen hadde en baby og at den fikk navnet rock´n´roll, så har rockens countrybakgrunn alltid vært vanskeligere. Med ugjevne mellomrom har det dukket opp artister som har sett den skjevheten, og som med bakgrunn i sitt musikalske uutrykk har tatt grep for å ballansere bildet.
Hverken Gram Parsons, Long Ryders eller Uncle Tupelo ønsket å bli oppfattet som countryartister, slik Nashville og USAs tusentalls countrystajoner har definert musikken. De har alle vært rockartister, med større eller mindre innslag av country.
Jay Farrar, i likhet med eks-kollega Tweedy, har i perioder trukket seg unna countryelementene, når påtrykket har blitt for stort for å stemple dem som (en slags) countryartister. Tilfeldigheter (eller ikke) har gjort at både Farrar og Tweedy (Wilco) denne sommeren bringer countryelementene sterkere tilbake i musikken enn på lenge.
Son Volt befestet seg som et nytt band med 2005-utgivelsen »Okemah and the Melody of Riot«. Med nye »The Search« sementerer de sin nye autoritet ytterligere. »The Search« er altså ikke noe countryalbum (slapp av Magnus), men allikevel en plate der Farrars kjærlighet til countrymusikken skinner tydelig igjennom. Eric Heywood spiller pedal steel på »Methamphetamine« og »Highways and Cigarettes« (der Shannon McNally bidrar med vokalharmonier). Begge er sanger som treffer innertier for folk med spesiell sans for Farrar-klassikere som »Windfall« og »Tear Stained Eye«.
Andre steder beveger Son Volt seg i retning av gammel Stax, kanonsangen »The Picture« inneholder blåsere som banker hjem Farrars unike melodiske teft.
Ellers inneholder »The Search« neo-psykedelisk rock av ypperte merke, der bandets nye, utvidete besetning får boltre seg med elektriske bouzoukier, elektriske sitarer, e-bower og allehånde keyboards.
Farrars stemme er allikevel bindemiddelet som ivaretar egenarten på fortreffelig vis. En av årets flotteste rockplater.
Skrivet av Tom Skjeklesæther
