Tempest – Bob Dylan leverte det vanskelige trettifemte studioalbumet, femti år etter debuten, og det inneholder alle kvaliteter som et klassisk Dylan-album skal ha – tekstene, melodiene, mystikken, magien, vokalen. Han er en sjanger for seg selv og leverer et album som vil bli spilt i mange år framover.
Hans forrykende høstturné fikk de som forventet leirbålstemning og visesang til å forlate salen, men rocket majestetisk ved flygelet, sang som en hybrid av Howlin’ Wolf, Tom Waits og Louis Armstrong, og er de to siste årene tilsynelatende mer lykkelig på scenen enn jeg noen gang har sett ham.

Old Ideas – Leonard Cohen leverer sitt beste album på tjue år, og eldes med verdighet, både på album og scene.

Sing The Delta – Iris DeMent leverer årets countryalbum, helt oppe ved siden av de to første mesterstykkene. Stemmen litt dypere og modnere, noe som bare forsterker opplevelsen av det ekte.

Nothing’s gonna change the way you feel about me now – Justin Townes Earle leverer ett av årets beste album – nå er han fullmoden!

Blunderbuss – Jack White klinker til med et sterkt og strålende soloalbum. Han er en av de som vil bære flammen videre i årene som kommer. Han kjenner sine røtter og er samtidig tøff og nyskapende. Å se ham på Sentrum Scene var fantastisk – en tyfon av energi.

Come home to Mama – Martha Wainwright slår bade far og bror på hjemmebane, og utvikler seg stadig videre som en av de mest spennende kvinnelige vokalistene vi har, noe hun viser i rikt monn på dette albumet. Hennes mors siste låt, Proserpina, er ett av høydepunktene – historien om henne som snakker seg gjennom sorgen i All your clothes er tåredryppende vakker.

Feeling Mortal – Kris Kristofferson viser at han fortsatt er en av de store låtskriverne, og rører meg dypt med den siste resten av stemmen. Varme, dybde, visdom.

Depending on the distance – Jimmy LaFave kommer med ett av sine mest helstøpte album, som vanlig med fine coverversjoner – denne gangen med Dylans Red River Shore som et soleklart høydepunkt.

Locked down – Dr John gir seg ikke og er mer funky enn de aller fleste.

Life is people- Bill Fay rir ikke den dagen han saler, men når han kommer, kommer han godt! Første album med bare nytt materiale siden 1971. Bedre sent enn aldri. Not Fay Away!


---- og årets juleplate er selvfølgelig, same procedure as every year - Dylans Christmas in the heart.