Artikel / Krönika
American Music: The Hightone Records Story
Av Øyvind Pharo

Jeg trodde jeg hadde det meste og at jeg stort sett hadde oversikten over selskapet Hightone Records. De siste 14 dagene har det gått opp for meg at mye av det jeg har hatt av Hightone-artister er bedre enn jeg kan huske. Det viser seg at også selskapet har langt flere musikalske farger på paletten enn jeg har vært klar over. Mange av innspillingene var nye for meg. Jeg har spilt meg gjennom 4 CDer med 95 sanger, sett 16 musikkvideoer på 1 DVD, lest en gjennomarbeidet og superinformativ 124 siders booklet om selskapet og artistene. »American Music: The Hightone Records Story« er en lydbibel for elskere av rootsmusikk og americana. Og det er amerikansk musikkhistorie. Det dreier seg om en rootsetikett som har bygd seg opp gjennom å være kvalitetsbevisst, forutseende, framtidsrettet og nyskapende.

Da kan jeg likeså godt si først som som sist at i de årene jeg har skrevet om musikk, er Hightone Records et selskap jeg har hatt et helt spesielt forhold til. Når jeg ikke skrev om gammel blues og country som var nyutgitt, var det selskaper som Hightone jeg kunne stole når det gjaldt nye artister. Hightone har overlevd med æren i behold.

Fra Tomato til Hightone

På 80-tallet satset også store plateselskaper etter hvert på rootsmusikken, men de greide stort sett å vanne den ut ved å popifisere og kle opp blues, country og hillbilly-musikk med synthtrommer og flat lyd. Sånn skulle det jo være da. Hightone var annerledes. Det ble startet i 1983 av musikkentusiastene Bruce Bromberg og Larry Sloven som hadde blitt kjent med hverandre gjennom felles beundring for Merle Haggard.

Deres første artist var Robert Cray, som verken Rounder eller Alligator våget å satse på. Bruce Bromberg som var selger for Tomato Records (der han jobbet med bl.a. Albert King og Townes Van Zandt), hadde signet Cray etter å ha sett ham på National Association of Independent Record Distributor (NAIRD) i 1978. Bromberg og Crays låtskriver Dennis Walker produserte Crays debutalbum »Who’s Been Talkin’« samme året, men de måtte vente helt til 1980 før albumet kom ut, og da var selskapet gått konkurs. Jeg fikk tak i et eksemplar av det lille opplaget som ble samlerobjekter over natta. Senere har Hightone gitt det ut på nytt. Et stilig omslag av designeren Milton Glaser gjorde også at »Who’s Been Talkin’« ble et kultalbum. I musikkavisen PULS stemte jeg for det som årets album i 1980. Her kom en 25 år gammel svart amerikaner med filmstjerneutseende rett inn i discoperioden og synger deep soul som en O.V. Wright og spiller funky bluesgitar som en Johnny Guitar Watson i sine glansdager. Dette var på den tiden da Blues Brothers-filmen ble mottatt som bluesens redning. Denne tidens utgave Cray-bandet med sangeren og munnspilleren Curtis Salgado sto for øvrig faddere for Blues Brothers. Salgado var rollemodellen for Belushi i Blues Brothers-filmen, mens forgjengeren Animal House i 1978 har en juke joint-scene der Cray-bandet opptrer som det fiktive bandet The Knights bak den svarte sangeren som kaller seg Otis Day.

Gullgruven Cray

Til dags dato er »Who’s Been Talkin’« Crays råeste og tøffeste album, men også litt uferdig. Det er flere coverlåter enn på de senere. Det unge, sultne bar-bandet fra Tacoma, Washington representerte noe nytt, og Bromberg og Walker produserte et nytt album med henblikk på å selge til interesserte utgivere. Verken Alligator eller noen andre var interessert i »Bad Influence« heller. Da Walker, Bromberg og Sloven skjøt inn hver sine andeler i plateselskapet som skulle bli Hightone, kunne de neppe forestille seg hvilken gullgrube han skulle bli for dem. Cray kom inn på albumstasjoner der det var helt uvanlig å spille svarte bluesartister, og like uvanlig å spille plater fra uavhengige selskaper. Men med to ansatte i radiopromotion og nitid oppfølging i alle ledd var både »Bad Influence« og oppfølgeren »False Accusations« (1985) jevnlig på lufta. De kom inn på Billboards Top 200-albumliste, og i England greide lisensselskapet Demon å gjøre Cray til et av de store independent-navnene. Da tredje album »Strong Persuader« kom i 1986, var Mercury/Polygram med på laget og albumet solgte 3 millioner på verdensbasis. Han måtte bli for stor Hightone, og med neste album, »Don’t Be Afraid of the Dark« (1988) var både Cray og Dennis Walker ute av selskapet. Bromberg og Larry Sloven var sto igjen som partnere, men med økonomiske muskler til å utvide repertoaret og artiststallen. I 2006 er Hightone et selskap som ruver, og Sloven og Bromberg står støtt. Gjennom de siste tiårene har de USA nydt godt av en distribusjonssamarbeid mellom Rhino og WEA. I dag har de også en backkatalog av eldre bluesinnspillinger, de har egne reggae/dancehall-serier og en egen Tex Mex latino-portefølje. Ingenting er likegyldig.

Ikke bare en blueslabel

Pga profileringen av Cray og artister som Joe Louis Walker og Phillip Walker på 80-tallet er det mange som forbinder Hightone med blues. Da en country– og roots-epoke ble innledet ved at Joe Ely fikk kontrakt i 1987, var det mange som trodde at Hightone var et Austin-selskap. De har hele tiden vært basert i San Francisco Bay Area, nærmere bestemt i Oakland. Det er nettopp i San Francisco at Hightone fant bluesmannen Joe Louis Walker, som har utgitt en serie epokegjørende moderne bluesalbum, som en litt røffere utgave av Robert Crays soulblues. Men på American Music-boksen er det hans Fred McDowell-inspirerte slidegitar-vekkelse »I’ll Get To Heaven On My Own« som skinner. Walkers mest uforglemmelige innspilling til dags dato. Dette kuttet er på blues-CDen, der mindre kjente men minst like interessante artister som King Cotton, Chris Gaffney og Clarence Brewer er rene åpenbaringer i selskap med legendariske lisenserte 70-tallsinnspillinger fra Lonesome Sundown og Otis Rush og Crays »Phone Booth« og »Smoking Gun«.

Men Sloven og Brombergs store felles lidenskap for Merle Haggard måtte før eller senere resultere i en sterk country-katalog. På slutten av 80-tallet siktet de seg inn mot mainstream-countrymarkedet. I tillegg til Joe Ely signet de honkytonk-veteranen Gary Stewart, Jimmie Dale Gilmore, Bakersfield-sangeren Bobby Durham og Lonesome Strangers. I San Franciscos Bay Area skulle radiostasjonen KFAT bli en viktig kanal for å lansere den musikken som er blitt kjent som Americana. Hightone fikk aldri signet Merle Haggard, men med Hightones utgivelse av tributtplaten til Haggard, »Tulare Dust«, i 1994, ble Americana-musikken nærmest definert. Et stjernelag av forskjellige sangere tolker Haggard-sanger og CDen ble produsert av Tom Russell og Dave Alvin. På denne Country-CDen er Haggard-tributten representert med Billy Joe Shavers strålende »Ramblin’ Fever«. Denne CDen ble et vannskille både for Hightone og for no-depression og Americana-musikk, og gjennom Russell og Alvins delaktighet i CDen skjøt deres respektive karrierer som singer-songwritere fart. De har begge blitt værende på Hightone hvor de i ettertid levert det ene strålende albumet etter det andre . Begge skriver de velvalgte takkeord i bookleten om Hightone som forløste deres kunstneriske potensial.

Countryboksen inneholder for øvrig folk som Dale Watson, Hank Thompson, noveltypredikanten Billy C. Wirtz, suveren chicano-country med Johnny Rodgriguez og hillbilly-boogie og neo-western swing med Big Sandy & His Fly-Rite Boys og halvannet dusin til.

I Lee Hildebrands essay om Hightones historie, sier han at selskapets blanding av blues og country, av svart og hvit musikk, har en forløper i det mektige midtvesten-selskapet King Records i Cincinatti, Ohio. Her ble svarte artister som Roy Brown, Tiny Bradshaw, Wynonie Harris og Bullmoose Jackson oppfordret til å spille låter fra Kings egen stall av hillbillysangere, som Hawkshaw Hawkins, Moon Mullican, Cowbay Copas, Webb Pierce, Wayne Raney og Grandpa Jones. Og omvendt. King ble drevet av musikeren og arrangøren Henry Stone og forretningsmannen Syd Nathan. Sloven og Bromberg vokste opp med musikken fra King og alle de andre uavhengige selskapene fra R&B-musikken og rock’n’rollens gullalder. Bruce Bromberg er Hightones svar på Henry Glover, Larry Sloven er Syd Nathan.

Rock og Folk

Blasters er selvfølgelig rockebandet som symboliserer Hightone. Deres glødende rockabillyhymne »American Music« er mottoet for hele antologiboksen og selskapets kunstneriske profil. Hightone har nyutgitt platen som California-debuterte med i 1979 på Ronnie Weissers Rollin’ Rock-etikett. De 21 sporene på CDen med rock utgjør en så variert og stimulerende meny at det er uråd å sammenfatte. Det er mye neo-R&B og retro-musikk, ja vel, men den er først og fremst eklektisk og intens og overraskende. Det er en repertoar- og artistsammensetning som er en slags syntese av NRBQ og Doug Sahm. Hør for eksempel på den undervurderte Austin-artisten, munnspilleren, sangeren og låtskriveren Ted Roddy, som nær sagt altfor bare er sidemann og sessionmusiker. og for sjelden gir ut egne ting. »Sparkling City« fra hans 1995-album »Full Circle« var et sterkt gjenhør. Superbandet Skeletons fra Springfield, Missouri er i seg selv et slags NRBQ-band som på »I Ain’t Lyin’« trekker frekt på elegant på Zappa og Spirit og alt som er tøft og rett inn i amerikansk roots. Big Sandy synger doowop med L.A.-veteranene Calvanes. Little Willie G fra Midnighters og som ble berømt på Cooders »Chavez Ravine« ble produsert for Hightone av david Hidalgo i 2000. Så bør jeg nevne Teddy Morgan & the Pistolas som ifølge Greil Marcus gjorde en Hank Williams-møter-Kurt Cobain på den 1999-CDen som er representert. Og la oss ikke glemme »Eve of Destruction« med selve låtskriveren P.F: Sloan i duett med Frank Black og Buddy Miller.

Da skal jeg bare til slutt nevne at CDen med Folk kanskje likevel er den mest spennende og originale. Her er Jimmie Dale Gilmores velkjente glansnummer »Dallas«, men med Chris Smither, Tom Russell med »Gallo de Cielo«, Geoff Muldaur i Alan Lomax-hjørnet og »Wild Ow Moan« og to duetter som Ramblin’ Jack Elliot gjør med henholdsvis Tom Waits og John Prine. Buddy Miller og Julie Miller alene og sammen må også nevnes. Ser man de fire boksene med Blues, Folk, Rock og Country over ett og Hightones utvikling gjennom nesten 25 år, er det slående at i alle genre er singer-songwriter-aspektet ved artistene et felles trekk. America er vokalmusikk, og vokalmusikk forteller historier, fra lange ballader til kortfattede og emosjonelle rockabillybudskap og komplekse poetiske sanger.

Og DVD-samlingen? Dale Watson på honky tonk-rundtur i Austin foran Continental og Broken Spoke er uimotståelig reisereklame, Joe Ely-band med 80-talls A-ha-sveis er underholdende å se på, mens Rosie Flores’ video »Honky Tonk Moon« er state of the art country koreografi med rette kulisser.