Artikel / Krönika
Son of a Preacher Man
Av Øyvind Pharo

Peter Guralnick:
Dream Boogie
The triumph of Sam Cooke
Little, Brown 2005
750 sider


En av de mestselgende CDene om dagen er Sam Cooke-samlingen »Portrait of A Legend« , bestående av 30 sanger innspilt mellom 1951 og 1964. Fra gospel som han sang med den nyskapende vokalkvartetten The Soul Stirrers fram til hans siste hitlåter i 1964, inkludert den posthumt utgitte balladen ”A Change Is Gonna Come”, Cookes mest personlige sang som ble tatt opp av den svarte amerikanske borgerrettighetsbevegelsen som han identifiserte seg med og ble et symbol for.

Det er ikke rart at den slår an hos platekjøperne i dag. Kongen av Neo-Soul, superstjernen John Legend er bare den siste i en lang rekke sensuelle mannlige vokalister som synger myk, forførerisk, sexy, sødmefylt balladesoul på en måte som Sam Cooke lanserte med sin multimillionselger ”You Send Me”, helt tilbake i 1957. Den og alle de andre låtene på CDen er valgt ut av nestor i amerikansk soul-, blues- og countryhistorie, Peter Guralnick. Guralnick er forfatter av den definitive tobinds Elvis Presley-biografien, Last Train to Memphis og Careless Love og følger nå opp med mursteinsbiografien Dream Boogie: The Triumph of Sam Cooke, som kaster lys over Sam Cookes dramatiske og motsetningsfylte liv, hans musikk og hans samtid, og nesten hver eneste mørke avkrok av hans karriere og privatliv og komplekse personlighet.

Den avkroken som fortsatt blir liggende i mørke er omstendighetene rundt mordet på ham natten til 11. desember 1964, som utallige ganger har vært omtalt og spekulert i, men aldri tilfredsstillende redegjort for. Sam Cooke hadde tatt med seg den prostituerte Lisa Boyer til motellet Hacienda i Los Angeles’ sørlige utkant. Hun forsvant fra motellrommet med lommeboka og buksa til Sam Cooke. Cooke var sterkt beruset og trengte seg høyrøstet og desperat inn i avlukket til den kvinnelige nattevakten Bertha Franklin for å få vite hvor Lisa Boyer hadde tatt veien. Først skjøt Bertha Franklin ham i brystet med en Colt .22 og deretter kvestet hun ham i hodet med en stokk. Hun ble frikjent for å ha handlet i selvforsvar. Det har aldri vært tilstrekkelig godtgjort at Franklin og Boyer ikke kjente hverandre, eller at ikke andre kan ha vært til stede, eller at de til og med handlet på oppdrag fra andre. Begge kvinnene er for lengst døde. Mange kan ha hatt motiver for å ta Cooke av dage. Guralnick tar ikke opp spekulasjonene om mafiamord eller andre leiemord. Cooke var i 1964 involvert i big business hans verdi som artist var skutt i været, og i den opphetede borgerrettighetskampen ble han assosiert med blant andre Malcolm X, som ble drept bare to måneder etter Sam Cooke. Både Sam Cooke-biografien til Daniel Wolff, You Send Me (1995) og Arthur Kemptons anerkjente soulhistorie Boogaloo (2003) tar opp disse hypotesene. Guralnick bygger på rettsreferatene og mener det ikke finnes belegg for noe annet enn at Sam Cooke var på feil sted til feil tid, og endte sitt liv som så mange andre unge mannlige afroamerikanere som er ute om natta.
Men det er mulig han ville stirret inn i en sjalu elskers revolvermunning før eller senere. Hans appetitt på kvinner var umettelig og alle kvinner ville ha ham. Hvilket ikke hindret ham i å kjøpe sex. Like fullt varte hans krisefylte ekteskap nummer to, med barndomskjæresten Barbara Campbell Cooke, helt til hans død.

Sam Cooke ble revet bort på toppen av karrieren, på terskelen til en ny kunstnerisk fase. Han kunne ha fått en enda større plass i musikkhistorien. For faktum er at selv om Sam Cooke er blitt kalt Soul-musikkens oppfinner, The Inventor of Soul, så var han aldri i nærheten av det emosjonelle trøkket og de insisterende funkrytmene til en James Brown (The Godfather of Soul) , til en Wilson (The Wicked) Pickett eller den synkoperte elegansen til Curtis Mayfield & The Impressions som brakte soulmusikken til høyere nivå etter at Sam Cooke døde. Han tillot aldri studiomusikerne sine å spille på en måte som han trodde ville støte det hvite mainstreampublikumet han strebet etter. Sammenlignet med bandet til James Brown låt studiomusikerne hans ofte som en blanding av dixieland og hootenanny. Først mot slutten av Cookes karriere fikk studiomusikerne hans løsne på snippen.

Guralnicks bok er resultatet av minst et par tiårs research. Guralnick har intervjuet alle gjenlevende familiemedlemmer og venner, ikke minst enken Barbara Cooke og Sam Cookes protesjé Bobby Womack, som giftet seg med Barbara bare måneder etter hans død, bransjefolk Sam Cooke jobbet med, hver eneste gjenlevende produsent og arrangør og musiker fra plateinnspillinger og turneer, vaktmestere, bartendere, diskjockeyer, seremonimestere, privatsjåfører, managere, revisorer, kjærester, groupies. Alt er gjengitt i en nøkternt refererende stil som slipper intervjuobjektene til i sitt eget språk i et mangfold av stemmer, rikelig med anekdoter, kryssklippet med alt det forfatteren har kunnet bruke av anmeldelser, omtaler, magasinintervjuer tilgjengelige kilder om Sam Cookes liv og karriere.

Dette er en innføring i afroamerikansk historie, om soulmusikkens basis i musikkgudstjenestene i de svarte baptist- og pinsevennmenighetene. Guralnick tar leseren med på Sam Cookes turneer på 50- og 60-tallet, først med gospelstjernene, så med rock’n’roll og rhythm & blues-showene og endelig de første soulartistene. Vi møter Sam Cookes mentorer og rivaler, R.H. Harris, Dorothy Love Coates, Roy Hamilton, Little Willie John, Jackie Wilson, James Brown, Johnny Guitar Watson, Solomon Burke. Vi møter til og med Fidel Castro som under et FN-møte ville vise sin solidaritet med USAs svarte befolkning, tar inn på hotell i Harlem og inviterer med seg tre rader med jenter til Apollo Theatre når han skal se Hank Ballard opptre der. Slikt ga den gryende soulmusikken sterk symbolverdi.

Dream Boogie er en biografi som peker langt utover Sam Cookes person, den handler om utviklingen av afro-amerikansk kultur og identitet i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens tid. Da får det heller være at personen Sam Cooke blir litt utydelig i all den nitide fotfølgingen av ham fra vogge til grav, og ikke minst blir det mye detaljer om alle plateinnspillingene, og ikke minst hvordan Sam Cookes kamp for å få både den kunstneriske og rettighetsmessige kontrollen over musikken. Guralnicks største fortjeneste med denne boka er at han detaljert gjenskaper den amerikanske rasediskrimineringens umenneskelighet slik det var for bare noen tiår siden, i lovs form i sørstatene, mer subtil som rasisme i de såkalt liberale nordstater. Guralnick skildrer livsmønstrene, skikkene og solidariteten i det skjulte, svarte USA fra innsiden. Han skildrer hva slags alternativ samfunnsmakt som oppsto rundt borgerrettighetspolitikerne, de svarte menighetene, de svarte underholdningsartistene, menighetenes gospelsangere, idrettsstjernene - han skildrer hoteller i det segregerte sør som tok i mot omreisende afroamerikanere som hver på sin måte var stjerner eller lederskikkelser, men like fullt annenrangs borgere i USA. De svarte musikerne som turnerte i sørstatene opptrådte alle i de konsertlokalene og klubbene som hadde og fortsatt har den nedsettende betegnelsen The Chitlin’ Circuit. Når Sam Cooke og hans samtidige ikke opptrådte for svarte publikum, kunne de opptre for segregerte publikum med scenen midt i salen og med hvite og svarte på hver sin side av podiet, mens væpnet politi med hunder passet på at de svarte oppførte seg pent, og ventet på å forlate lokalet etter de hvite.

En tråd gjennom hele boka er hvordan Sam Cooke protesterer mot raseskillet og hverdagsrasismen. En traumatisk begivenhet i Sam Cookes liv inntraff i 1949, da han enda het Sam Cook (flere år senere søkte han og fikk innvilget navneskifte til det mer kunstneriske Cooke). Sammen med sin daværende vokalgruppe The Highway CQs deltok han på et gospelstevne i Memphis, Tennessee, i det dype og rasesegregerte sør. Cooke var selv født i Mississippi, men hele familien utvandret til Chicago og bedre sosiale utsikter under 30-tallets økonomiske depresjon. Tilbake i sørstatene ble 18 år gamle Sam og kompisene grovt trakassert og truet på livet av politiet, da de sammen med noen lokale jenter tok seg inn i en park som var reservert for hvite. Mange år senere og nesten ti år etter at raseskillet var blitt erklært grunnlovsstridig av amerikansk høyesterett, og etter at han for lengst var etablert som svart superstjerne og et symbol for det svarte Amerika, ble han fortsatt utsatt for diskriminering, og han ville ikke godta det.

Da resepsjonisten i det flunkende nye Holiday Inn i Shreveport, Louisiana sa at hotellet var fullt, eksploderte Cooke og skrek at han hadde like stor rett som hvem som helst til å overnatte Holiday Inn. Ingen kan lynsje meg her nede, jeg er Sam Cooke! Han måtte kjøre Maseratien til et nedslitt artisthotell for fargede. I redneckbakevja Shreveport ble Cooke ble satt i varetektsfengsel siktet for ordensforstyrrelse, ikke for å ha prøvd å ta inn på Holiday Inn hvor han ble nektet rom ved grunnlovsstridig diskriminering.
Dette var sørstatene en måned etter den store borgerrettighetsmarsjen mot Washington D.C. da Martin Luther King holdt sin ”I Have A Dream”-tale. Sam Cookes demonstrasjon i Shreveport bidro til å holde temperaturen og kampviljen oppe mot rasismen, og episoden ble en del av Sam Cooke-mytologien. Mordet på John F. Kennedy senere samme høst påvirket det politiske klimaet på en slik måte at Malcolm X satte seg i forbindelse med Cooke, som allerede var kjent med bokseren Cassius Clay snart Muhammed Ali. Slik ble Cooke assosiert med de svarte muslimene og de mest radikale kritikerne av det amerikanske samfunnssystemet.

Guralnick skal ha ære for at han ikke framstiller Cooke verken som helgen eller martyr. Det var like mye hans egen personlige stolthet og integritet som individ det sto om, som den svarte befolkningens rettigheter. Sam Cooke trodde på den Amerikanske Drømmen om å være sin egen lykkes smed. Han ville ha og han tok sin rett og hans interesser falt sammen med borgerrettighetsbevegelsens. Han var stridbar, utålmodig og hissig. Han visste at han var en uvanlig rikt begavet personlighet, som tidlig var klar over at han kunne nå langt. Han visste som guttunge at han ville bli sangstjerne. Fra han var ti år sang han i søskengruppa The Singing Children, som ble startet av hans far, baptistpredikanten Charles Cook. Av den viljesterke pastoren lærte han å stå oppreist for det som var hans rett. Sam Cooke var en Son of a Preacher Man med enestående utstråling, og ble et sexsymbol allerede som gospelsanger. Han skjønte at kunnskap er makt. Etter fullført High School leste han uavlatelig. Han ble påvirket av James Baldwins forfatterskap, politiske fagbøker og han fulgte med i samfunnsspørsmål. Når han hører Dylans ”Blowin’ In The Wind”, skammer han seg, for han mente at en svart amerikaner burde skrevet den. ”A Change Is Gonna Come” ble Cookes svar. Før de fleste andre svarte og hvite populærartister skjønte han at sangere og låtskrivere ble utnyttet av en bransje som ikke aktet å fortelle utøverne om royaltyrettigheter. Sammen med J.W. Alexander, hans ti år eldre kompanjong og kollega fra gospelmiljøet i Chicago, dannet han sitt eget rettighetsforlag, KAGS publishing i 1958. All den stund Sam Cooke var en låtskriver som både kunne skrive gospelstandarder som ”Touch The Hem of His Garment” og popsvisker som ”Only Sixteen” hadde han alt å vinne på å sikre seg royaltyinntektene gjennom sitt egen publishing. Her var han langt forut for sin tid. Cooke hadde som ambisjon å lykkes i den hvite manns verden på den hvite forretningsmannens premisser. Det er det som ligger i bokas undertittel The Triumph of Sam Cooke.

De store endringene i populærmusikksmaken tidlig på 1960-tallet, overbeviste etter hvert Sam Cooke om at soul med gospel-feeling ville komme. For Sam Cooke betydde det at han kunne gå tilbake til den uhemmede call-response-sangen han utviklet i sine seks år med gospelkvartetten The Soul Stirrers. Denne musikken gjorde Sam Cooke til stjerne i de afro-amerikanske menighetene, særlig blant de kvinnelige medlemmene. Datteren til gospelpastoren C.L. Franklin i Detroit, Aretha, var stormende forelsket både i Sam Cooke og musikken hans. Og deres veier kom til å krysse hverandre på 60-tallet da de begge satset på den verdslige musikken, og Arethas versjoner av Sam Cookes sanger var vesentlig mer churchy enn de pop-pregede originalversjonene. Det var Aretha Franklin som realiserte Sam Cookes visjon om å få det emosjonelle trøkket til kirkemusikken inn i soul, og det skjedde med kunstnerisk veiledning fra produsenten Jerry Wexler på Atlantic Records. Det var Atlantic som hadde gitt Ray Charles muligheten til å utvikle sin hybrid av gospel, blues og jazz. Da Ray Charles’ kontrakt ble kjøpt av mediegiganten ABC, var Sam Cooke den nærmeste til å fylle tomrommet etter ham. Wexler hadde ved minst to anledninger tilbudt Sam Cooke kontrakt med Atlantic, men Cooke avslo fordi han mente at Atlantic behandlet sine svarte artister på nedlatende vis. I stedet han gikk til RCA. Wexler har til dags dato hevdet at Sam Cooke var den største av alle soulsangere, men det var pga det han gjorde med The Soul Stirrers, ikke hans verdslige innspillinger, som i hans ører var lett popmusikk og uten emosjonell dybde i de musikalske arrangementene.

Sam Cooke var også en pioner ved at han i 1959 startet det første rendyrkede soulplateselskapet SAR og platestudioet Soul Station, også det sammen med partneren J.W. Alexander. Her produserte Sam Cooke andre artister med et mye råere og mer gospelbasert sound enn han noen gang tillot seg selv som popartist, selv om noen av hans siste innspillinger for RCA nærmet seg et tøffere og svartere uttrykk. Mens han selv ville erobre det hvite mainstreampublikumet til Harry Belafonte, Frank Sinatra og Sammy Davis Jr., forble han tro mot de afroamerikanske røttene gjennom talentene han slapp til på sitt SAR records. Blant talentene var hans håndplukkede vokalgruppe The Valentinos, familiebandet til brødrene Womack, som sommeren 1964 knapt rakk å utgi singelen ”It’s All Over Now” før den ble overdøvet av den langt svakere coverversjonen til The Rolling Stones, som like fullt ble deres kommersielle gjennombrudd.

Mannen som hadde en finger med i dette spillet var Sam Cookes manager Allen Klein. Klein var fast bestemt på å skumme fløten av de engelske bandene som invaderte de amerikanske hitlistene i 1964 og tilbød sine managertjenester både til The Beatles og The Rolling Stones. Et skritt i den retningen var å gi Stones et promotion-eksemplar av Valentinos’ singel. Senere greide Klein å skru opp verdien til både Stones og Beatles i deres forskuddsforhandlinger med plateselskapene sine. Og Klein fikk sine 25 %. John Lennon var Sam Cooke-fan og kom godt ut av det med Klein, men Paul McCartney satte ned foten. Det het seg at Kleins finansoperasjoner sprengte The Beatles. Klein greide dessuten å få de amerikanske Stones-rettighetene til alt materialet innspilt før 1971. I 1968 måtte han i fengsel for innsidehandel i plateselskapet Cameo-Parkway. Allen Klein er den skjulte hovedpersonen, Gudfar-helten, i Guralnicks saga om Sam Cookes triumf og tragedie. Den som skal lese underteksten i Dream Boogie kan begynne med å sjekke de ikke rent få registerhenvisningene til regnskapsgeniet Allen Klein, som kommer tett som hagl når han kommer inn i dramaet sent men godt. Han overtok som manager for Sam Cooke høsten 1963 etter at han forhandlet fram til da uhørte royaltyforskudd og rettighetsavtaler på vegne av sin klient. Klein skjønte at hitmaskinen Sam Cooke og hans store katalog av egenkomponerte låter i KAGS var en potensiell gullgrube. Han ventet bare på en anledning til å bli presentert.

Sentralscenen i Dream Boogie er ikke mordet på Sam Cooke, men møtet som Allen Klein har med Joey D’Imperio, økonomidirektør og artistansvarlig på RCA. Den italiensk-amerikanske frisørsønnen fra Ocean City, New Jersey tar imot Allen Klein. Klein var sønnen til en innvandret kosherslakter fra Ungarn, moren var død og Allen ble plassert i hjem for foreldreløse inntil faren hentet ham som seksåring for å treffe en stemor. Klein hadde vært ute en vinternatt før og lot seg ikke skremme av bossen i RCA. Tvertimot truet han med å si opp Cookes kontrakt med RCA dersom de ikke bladde opp minst 200. 000 dollar i utestående royalties for Sam Cookes back-katalog.

Møtet mellom D’Imperio og Klein er rett ut av Sopranos og et høydepunkt i biografien. Senere på høsten sikrer Allen Klein sin klient et historisk høyt årlig royaltyforskudd på 100. 000 dollar over en femårsperiode og samme 5 %-royaltyavtale som Elvis Presley hadde. Alle framtidige innspillinger for RCA skulle gjøres av Cookes eget plateselskap Tracey, slik at RCA bare skulle være distributør.

Klein forærer Cooke en Cadillac. Klein blir Cookes manager. Både Klein og D’Imperio var helt satt ut av artisten Sam Cooke og hans potensiale. Han skulle bli deres pengemaskin. I andre biografiske framstillinger om Sam Cooke går det fram at han ønsket å komme ut av avhengigheten til Allen Klein. I alle fall kjøper Klein ut alle Sam Cookes arvinger og samarbeidspartnere etter hans død. Med tid og stunder fusjoneres alle verdier og rettigheter inn i Allen Kleins plateselskap Abkco.

Dream Boogie er en monumental biografi, og hundrevis av stemmer kommer til orde. Mange av dem motstridende. Og det er klart at Allen Kleins stemme også skal høres. Men når Guralnick nedtoner at Klein vitterlig er kjent for å ha et av musikkbransjens mest frynsede rykter som finanshai virker Guralnicks objektivitet mot sin hensikt. Særlig fordi forfatteren takker for at han fått tilgang til Kleins store Sam Cooke-arkiv og bokens store illustrasjonsmaterialen som er rettighetsbelagt av Abkco-selskapet til Klein.
Men boka vil bli stående som et referanseverk om en ruvende skikkelse i afro-amerikansk historie generelt og for soulmusikken spesielt. Men det kommer sikkert flere bøker om Sam Cooke.

Läs mer om Cooke, Sam