Artikel / Krönika
Rockens renessanseman, mine damer & herrer: Leon Russell!
Av Tom Skjeklesæther

Leon Russsell (egentlig Hank Wilson evt. Claude Russell Bridges, født 2.april 1941, Lawton, Oklahoma) må være rockens mest bortglemte mann. Sett i lys av rollen Russell har hatt i rockhistorien og hans, mildt sagt, oppsiktsvekkende utseende, er det et mysterium at multiinstrumentalisten, sangeren, produsenten og låtskriveren så ofte oversees når rockens formative år skal speiles.

Det kan kanskje forandres med, etter alt å dømme, det tilfeldige sammenfallet av en rekke musikkgjennutgivelser og DVD-debuter.

Leon Russell er nemlig en nøkkelfigur på både George Harrisons »Concert for Bangladesh«, Joe Cockers »Mad Dogs and Englishmen« og DVD/ CDen »Willie Nelson & Friends/ Live and Kickin´«.

Den sistnevnte er ute på DVD for første gang i disse dager og viser New York-konserten som ble holdt til ære for Willie da han fylte 70 år for to og et halvt år siden.

Kvelden er stinn av celebriteter og stjerner (Eric Clapton, Shania Twain, Paul Simon, Norah Jones, Kris Kristofferson og Bill Clinton), men det absolutte emosjonelle og musikalske høydepunktet inntreffer da Wille dukker opp på scenen sammen med Leon Russell og Ray Charles. De to sistnevnte bak hvert sitt piano. De neste seks-syv minuttene er pur magi. De tre sangerne drar absolutt alt ut av Leons sang »A song for you«, i sin tid en stor hit for Ray Charles. Det er klart at Charles synger om sitt liv (»..I acted out my life on stages...«) og han vil ikke gi slipp på øyeblikket. Willie kjemper for å holde tårene tilbake, etter all sansynlighet vet han at Charles ikke er frisk og at dette er siste gangen han får synge sammen med sin gamle venn. Fremføringen fremstår som et mektig requiem, der Charles lykkes med samtidig å feire sin egen livsbejaende musikk og ta et følelsesladet farvel.

Hva Leon tenker er vanskeligere å vite. Han sitter som en blanding av julenissen, Buddah og en river-boat gambler, godt tildekket av en stor cowboyhatt og mørke solbriller.

Men Leon er definitivt til stede. Slik han er det på Harrisons fantastiske veldedighetskonsert i Madison Square Garden i 1971 og på Joe Cockers mytiske gjennombruddsturné i USA i 1970. En turné som bærer distinksjonen »Rockens største dop/ fylleslag«.

Begge kommer altså både på oppgraderte DVDer og CDer i de neste to ukene.

Men på dette tidspunktet var Leon Russell allerede en lutret veteran.

Allerede som treåring (!) hadde han begynt å studere klassisk piano. Ti år senere utvidet han instrumentparken med trompet og dannet sitt første egne band, i Tulsa, der han vokste opp. Han løy på alderen for å kunne spille på byens nattklubber og han traff Ronnie Hawkins & the Hawks (senere The Band).

Ikke lenge etter hyret Jerry Lee Lewis tenåringens band som turnéband og snøballen begynte å rulle for musikeren, som forlot Oklahoma til fordel for Hollywood. Der lærte han gitar av James Burton og ble raskt en av byens mest ettertraktede studiomusikere. Russell spilte med alle fra Dorsey Burnette til Glen Campbell til Phil Spector. Han spilte på nesten alle Spectors hits og det er langt fra utenkelig at Spector også hjalp ham til å skape sin oppsiktsvekkende, larger-than-life artistfremtoning. På midten av sekstitallet hjalp Russell fem folk-sangere å lage Beatles-innspirert popmusikk av en Bob Dylan-sang. Resultatet ble The Byrds gjennombruddshit »Mr. Tambourine Man« og starten på en ny sjanger, folkrock.

Men Russell fortsatte å utvide sitt interessefelt og i 1967 bygde han sitt eget studio. Dermed startet Russells lange karriere som essensiell bakman, der det neste logiske steget var eget plateselskap. Russell dannet Shelter Records sammen med den engelske produsenten Denny Cordell i 1969.

Da hadde Russell allerede platedebutert på egen hånd, sammen med gitaristen Marc Benno, under artistnavnet Asylum Choir. Den første platen fikk gode kritikker, men solgte dårlig.

Russell dro på veien med soul-rock duoen Delaney & Bonnie, samtidig med at Joe Cocker spilte inn Russells »Delta Lady« i Russells studio. Cocker hadde fått sitt gjennombrudd på Woodstock og turnéen Russell organiserte for Cocker ble selvfølgelig både plate og film. En film som gjorde Russell til like stor stjerne som Cocker!

Dermed startet Leon Russells solokarriere, på eget plateselskap. I rask rekkefølge kom »Leon Russell« (70), »Asylum Choir II« (71), »Leon Russell and the Shelter People« (71), »Carney« (72), »Leon Live« (trippelalbum, 73), »Hank Wilson´s Back« (73). Den siste er kanskje tidenes første alternative countryplate. Riktignok sa det tradisjonelle country-publikummet nei takk til den langhårede, skjeggete cowboyen, men »Hank Wilson´s Back« ble platen som gjorde at mange rockfans fikk øynene opp for countrymusikkens kvaliteter. Russell har fortsatt å slippe »Hank Wilson«-plater med ugjevne mellomrom, den siste, »Vol. 4« kom ut i 2001.

Med denne frenetiske utgivelstakten fra 70 til 73 demonstrerte Russell at han både behersket og kunne briljere innenfor et stort antall uttrykk.Her finnes, i tillegg til country/ bluegrass, også gospel, blues og eksperimentell rock. Russell går heller ikke av veien for å spille jazz. Han blander eget materiale og gjør fordomsfritt covere av Dylan, Harrison, Rolling Stones, Leiber-Stoller, Al Bell og John Lee Hooker. På denne måten blir Leon Russell den fremste representanten for en grenseløs epoke i rockhistorien der store artister uten å blunke kunne spille hverandres sanger og bli møtt med applaus. (Tenk deg Coldplay spille U2, eller Oasis spille Blur!)

Det er i dette perspektivet man må se Leon Russell ved pianoet i Madison Square Garden i 71, der han hamrer ut frådende versjoner av »Jumpin Jack Flash« koblet med »Young Blood« , mens et storband drevet av trommeslagerne Ringo Starr og Jim Keltner klatrer til stadig nye høyder.

Etter en rask tur på bakrommet kommer Leon tilbake og plukker opp bassgitaren for å spille bak en tydelig nervøs Bob Dylan. Dette er dirrende rockhistorie og vi må alle prise oss lykkelige over at kameraene og mikrofonene fanget det opp.

I første halvdel av 70-tallet var Leon Russell altså en av rockens mest sentrale musikere/ låtskrivere og han satte ny standard for hvordan man kunne se ut, med sitt lange gråe hår og skjegg, sine gjennomborende øyne og sin bulkete flosshatt. På coveret til bestselgende »Carney« sjokkerte han med monstersminke og istykkerrevet undertrøye. Han satt lett henslengt utenfor en liten campingvogn. Trukket av det ultimate rockstjerneassesoiret, en Rolls Royce.

Russell giftet seg med den fargede sangerinnen Mary McCreary og sammen laget de »Wedding Album« (en annen av datidens tvilsomme rockstjerne- påfunn, sjekk »Allman & Woman« Gregg Allman & Chers ode til tidenens korteste ekteskap!).

I andre halvdel av syttitallet dalte Russells stjerne, men han har fortsatt å turnere, bl.a. sammen med sin gode venn Willie Nelson. (De gjorde det doble konsertalbumet »One for the Road« i 1979). I 1992 forsøkte Russell sitt, hittil, siste forsøk på et mainstream comeback med den Bruce Hornsby-produserte platen »Anything Can Happen« (Virgin Records).

I skrivende stund er hans klassiske katalog underrepresentert i platebutikkene, men i overgangen 80-90-tall slapp DCC Records bra, utvidete utgaver av Shelter-platene. Tiden er altså overmoden for en ny gjennomgang av Russells viktigste plater.

Han holder selv koken og gir ut plater på sin egen etikett, Leon Russell Records (www.leonrussellrecords.com).

DVD-utgaven av »Concert for Bangladesh« inneholder aktuelle intervju-biter med Russell, der han later til å være i god form og i godt humør.

Da jeg hilste på ham for drøye ti år siden, etter en Armadillo World Headquarters gjenforeningskonsert i Austin, Texas, fikk jeg følgende instruks fra roadmanageren hans;

--Dette er kjempehyggelig. Fans, helt fra Norge! Bare sørg for ikke å nevne to ord; »Joe« eller »Cocker«!

Läs mer om Russell, Leon