Artikel / Krönika
SXSW i Austin. En rapport fra en overlevende
Av Tom Skjeklesæther

Det absolutt cooleste stedet å bo under opphold i Austin er på Austin Motel på South Congress avenue. Det flott beliggende seksti-tallsmotellet med et gigantisk neonskilt utenfor som ser ut som en ståpikk! Som drives under mottoet «So close, yet so far out!» Som har rom som alle er forskjellige, med dekor fra alle verdenshjørner og som er så funky at jeg denne gangen så vidt unnslapp en dusj med kneet i behold da vannblandebatteriet plutselig løsnet fra veggen som prosjektil!

Men som altså ligger skrått overfor det som med stor sikkerhet er Austins (og muligens verdens) beste rockklubb, The Continental.

Der du finner det beste av honky tonk, rock-a-billy, garasje, bluegrass, swamp og alle avskygninger innimellom, hver dag, 365 dager i året!

Under årets SXSW kunne the Continental by på wammier som Patrica Vonne, Gary Clark jr, Two Cow Garage, Jon Langford & The Sexy, Weary Boys og Hacienda Brothers! på stripe!!
Bartender: en Old Whiskey River!

På slutten av denne fredagskvelden banket Hacienda Brothers ut et soul-stenket, blått honky-tonk sett som bare varte og varte. Mange countryfans med lang fartstid mumlet om at dette var det beste de hadde sett. Chris Gafney har en bariton som om han skulle drikke diesel til frokost og Dave Gonzalez tvinger fram et twang fra sin gitar som er så tungt og gjennomborende at bartenderne må låse ned shot-glassene sine. The Hacienda Brothers er på vei mot Skandinavia til høsten. Skal du noensinne paradere cowboyhatten din, er det riktig tidspunkt.

Meanwhile, tilbake til dusjen på Austin Motel. En aften tar jeg meg i å synge i dusjen. Ganske enkelt fordi jeg kjenner igjen sangene som kommer gjennom veggen utenfra. Ingen ringere enn Billy Joe Shaver spiller gratis på parkeringsplassen mellom Austin Motel og kaffe-sjappa Joe´s. Nå har jeg såpet meg inn til «Old chunk of coal», skylt av meg til «Georgia on a fast Train» og barbert meg til «Honky Tonk Heroes». Levert av opphavsmannen selv. Som var innom Austin for å promotere sin selvbiografi «Honky Tonk Hero (University of Texas Press), som begynner med de dramatiske ordene: «I was not even born yet when my father first tried to kill me..» (Må også få minne om den fantastiske biografiske dokumentaren om Billy Joe, produsert Robert Duvall).

Scenen på parkeringsplassen bak Joe´s konkurrerer om publikum med fem-seks andre scener på begge sider av denne delen av South Congress. Alle utenfor det offisielle SXSW-programmet, med gratis inngang, god mat på menyen og frosne margaritaes i baren.

Meanwhile, tilbake på Continental Club. Bluesrock powertrioen Grady består av to kanadiere, Gordie «Grady» Johnson på gitar/ sang og Big Ben Richardson på bass. Mellom dem sitter Chris «Whip» Layton bak trommene. Der tilbrakte han også tiden alle årene han var trommeslager i Stevie Ray Vaughans Double Trouble.

Johnson og Richardson er kledd i blå denim og svarte cowboyhatter. Mellom seg drar de frem et blues etc. -øs som befinner seg et sted mellom tidlig Johnny Winter og White Stripes. De kan meget vel være redningen for en bluesvirkelighet som er ubehagelig tom for spennende nykommere.
Trommehinnene er i ferd med å blånekte kjøret, men utspillet til Johnson er så brutalt at føttene mine nekter å følge opp beskjeden fra ørene. Grady bør dukke opp på bluesfestivalene i sommer. Det kan hindre alvorlige tilfeller av blues-blues.

Søndagen før festivalen drar vi på Rodeo. Vi kommer akkurat tidsnok til å få med oss de to siste oksene og rodeorytterne som hives i været etter få sekunder med hansken rundt tauet. Rodeo er vesentlig voldsommere og skumlere opplevd live, på nært hold. Dette er rett og slett farlig . Det hender en skjelden gang at oksen får hevn på sine plageånder. Folk dør i denne virksomheten. Til allmen familieforlystelse. Den siste oksen, som ikke heter Ferdinand og garantert aldri har sittet under en korkek, dundrer i metallportene så hele arenaen rister!

Sammen med anslagsvis 4-5 tusen tilskuere venter vi på syttitalls-legendene The Charlie Daniels Band. Etter en halvtime omrigg dukker de opp på en roterende scene, mitt ute på sanden. Og smeller til med et lydvolum som gjør at forskrekte foreldre stikker fingrene i ørene på barna og haster ut.
Charlie er i storform og river umiddelbart av seg et par sanger på fela. Før han griper mikrofonen og lar publikum forstå at vi har å gjøre med en no-bulshitt patriot (..only a dead terrorist is a good terrorist!)
Charlie og hans svært samspilte band er på vei til troppene i Irak og han ber om Texanernes støtte!! Yeahh!

Ok. I rask rekkefølge kommer «Uneasy Rider» (der Charlie pussig nok befinner seg på den andre siden av det politiske bordet!), «Long Haired Country Boy», «Ballad of Wooley Swamp», «The south will rise again» og selvfølgelig «The Devil went down to Georgia», som utarter i en klassisk sørstatsduell mellom feler og gitarer.

Charlie er stokk reaksjonær og troendes til å fronte en lynche-mob på høylys dag. Men han spiller med en glød og et trøkk som om syttitallet skulle ha vært i forrige måned.

På onsdag starter selve SXSW, med utdeling av Austin Music Awards. iVerdens lengste og mest amatørmessige prisutdeling i Austin Music Hall. Programmet er notorisk etter skjema og Austins musikkmiljø feirer seg selv med kopiøse mengder alkohol både inne i hallen og i de utenforliggende hospiltality-teltene. Etter å ha ventet en time over annonsert tid gir vi opp å få sett Nanci Griffith backet av The Crickets. Vi haster over til Fox And Hound på Guadelupe for å få med oss Holly Williams (barnebarnet til Hank) og Shooter Jennings (sønn til Waylon). Kulda har overraskende tatt Austin og Holly kanselerer sin spilling i bakgården. Shooter er tøffere og beviser at han virkelig har noe å fare med live. På radio og TV går singelen «4th of July» på en rotation som avslører at det satses store penger på unge Jennings. Han kan være verdt det , for Shooters miks av farens trademark rocka country og egne, tyngre sørstatsriff i Skynyrd-skolen er plutselig hip som havre i Amerikas sør. Shooter har looken som skal til for å ta opp kampen med Kings of Leon anyday.

Bartender: En dobbel Old Whiskey River!

På Buffalo Billiards avlyser Ray LaMontagne, selv om konserten er innendørs. Til betydelig skuffelse for engelskmannen jeg traff på Hole In The Wall to dager tidligere. (..I have mainly come to see Ray LaMontagne. He is jolly good..) og fem-seks hundre andre. Uansett, Montagnes plate er overalt, i butikkene og på radio. Vi har fortsatt tid til å gjøre ham til stjerne her i Skandinavia, før det blir veldig pinlig.

På Antone´s (som nesten ikke presenter blues) hører vi nykommeren Jessi Alexander gjøre godt fra seg med ess Nashville-musikere i bandet. Litt syttitalls Linda Rondstadt innimemellom. Jessi overlater bandet sitt til Jon Randall, en Texaner som har spilt i Emmylou Harris Nash Ramblers og har skrevet fjorårets beste countrylåt, «Whiskey Lullabye». Han leverer moderne country høyt hevet over Nashville Nå-nivået. Velkommen til Skandinavia.

På utecenen på Stubb´s Bar-b-q gjør Billy Idol comeback. De som var der kunne fortelle om en Idol som hadde gjort leksene sine, sammen med gitaristen Steve Stevens, men at han frøs nøttene av seg da han skulle briske seg med musklene sine..på med skinnjakka og rebellyellet igjen.

Bartender; en Old Whiskey River til..

På La Zona Rosa stiller Mary Gauthier med fullt band, frontet av produsenten Gurf Morlix (en gitarist som heter Morlix- More Licks! må ha noe å fare med.) Mary er solid og får betydelig respons på sangene fra nye «Mercy Now». Hun overlater stafett-pinnen på Lost Highway-showcasen til Tift Merritt som igjen overlater den til en spillekåt Elvis Costello.

Torsdagen ser vi bluegrass-gitaristen Shawn Camp på Opal Divine´s Freehouse. Vi får også med oss et par andre unge blueggrassband som spiller med kirurgisk presisjon, så teknisk bra at det tipper over i de minst sympatiske sidene ved over-kvalifisert jazz. Liker ikke denne siden ved bluegrass og puster lettet ut da veteranen Peter Rowan dukker opp på en sang og avslører hvordan det skal gjøres, fra hjertet.

Fredag starter vi med en multimedia-forestilling på prestisjefylte Austin Museum of Art fremført av Jon Langford med assistanse fra Mekons Sally Timms og fiolinisten Jean Cook. «The Executioner´s Last Songs» er komisjonert av bl.a. Time Out Chicago og dreier seg om Langfords lange fartstid i punkens og alternativcountryens tjeneste.

Som det står i invitasjonen: With Talk, Song And Arrrrt Langford casts his fearful eye back over a sorry career in the punk rock trenches!
Hysterisk morsomt, uhyggelig skarpt observert og innimellom beint frem rørende. Kan dukke opp i Skandinavia til høsten i forbindelse med utgivelsen av Jons neste soloalbum. Må ikke mistes!!

Bartender: En Old Whiskey River!

Robbie Fulks spiller på No Depressions (bladet) showcase på Tambaleo. Fulks er i storslag. Han leverer enorme nye sanger fra etterlengtet album som kommer i mai, han spiller «She took a lot of piils (and died)» fra debutalbumet og han gjør en myrdende cool countryversjon av Michael Jacksons «Billie Jean». Den skal være fra en abortert tribute-plate til Jackson som Fulks planla da Michaels hverdag plutselig tok en brå sving.

Etterpå forteller Fulks oss entusiatisk at han også er klar for å komme tilbake til Skandinavia. Han var her i 1998. Det resulterte i at et liveopptak av «Wedding of the bugs» havnet på platen Best of Robbie Fulks.

Etter Fulks spiller Caitlin Cary (hun spilte fiolin og sang i Whiskeytown) sammen med Raleigh, North Carolina-sangeren Thad Cockrell. Paret har laget en klasisk country-duett plate sammen og tar opp kampen med Gram & Emmylou. Kommer senere i våres. Bør sjekkes. Cockrell er tidligere bryter, med en bemerkelsesverdig stemme!

Bartender: En Old Whiskey River!!

Meanwile: Tilbake på Continetal Club. Vi rekker Weary Boys, anført av sangeren/ gitaristen Mario (også kalt Super-Mario), som har et kroppspråk som en ung, italiensk (!) punka utgave av Ray Charles. Selv om han spiller gitar! Mario leder sine eks-metall musikere gjennom country og bluegrasshistorien med en entusiasme som skulle tyde på at de hadde funnet opp hele sjangeren selv. Må bringes til Skandinavia pronto, pronto!

Og det på tross av at vi må skippe finalen for å rekke New York Dolls på Stubb´s Bar-b-q. OK. Det finnes de som mener at det er helligbrøde av David Johansen og Syl Sylvain å spille under New York Dolls banneret, med verdensrekord i avdøde originalmedlemmer. Men Johansen & co. spiller for å overbevise publikum om at de er i sin fulle rett. «Babylon», «Personlity Crisis», «Trash» og «Jet Boy» sitter som vellagt sminke og et par nye sanger tyder på at vi har et nytt Dollsalbum å se frem til for første gang på tretti år! Johnny Thunders ble hyllet med «You cant wrap your arms around a memory». Treffende nok, dagens Dolls er sansynligvis bedre enn da det begav seg.
En solid up-yours til copy-cats verden over (heia Sverige!)
På bass: Hanoi Rocks Sammi Yaffa!

Bartender: En Old Whiskey River!

Lørdag prøver vi å komme oss inn på Continental for å sjekke at Grady faktisk var så bra som vi trodde da vi så dem tidligere i uka. For sent. Alle ville inn. Fra fortauet på utsiden hører vi ingenting som skulle få oss til å forandre mening.

Vi fyker ned til Bloodshot Records showcase på The Parish på Six street. Gaten ser ut som som en front-mot-front kollisjon mellom Mardi Gras og Syttende Mai og vi banner over at vi ikke har stått på slalomski på tretti år da vi baner oss vei. Vel innenfor rekker vi akkurat settet til Devil In A Woodpile fra Chicago. (Jeg mener: heter du Djevelen i en Plankestabel!!, så er du serriøs..)

Flis-i-fingeren old-timey mix av blues, jazz og pre-Rodgers country! Fremført av en sanger som kan være et uekte avkom av Leon Redbone, på munnspill og vaskebrett, en ståbassist og en gitarist av Geir Sundstøl-klasse. Få dem til Skandinavia og be dem ta med kvota med Old Whiskey River..
Jim & Jennie and The Pinetopps kommer fra Canton, North Carolina og har en bemerkelsesverdig sangerinne i Jennie Benford. Nye albumet «Rivers Roll on Bye» er en plate for alle som liker Grey DeLisle og Gillian Welch. Poetisk, vart og tøft samtidig. og altså med Jennie som det sikkert er lett å forelske seg i..

Bartender: En Old Whiskey River...fort..

På Stubbs avslutter Son Volt og Los Super Seven. Jay Farrar fronter en helt ny utgave av Son Volt, som også har spilt inn platen som kommer senere i våres. Forhåpentligvis i tide til Skandinavia-turnéen. Jay Farrar er ikke akkurat kjent som noen stor publikumsfrier, men her er han mer utadvent enn vanlig, i god stemme og bevæpnet med et knippe sanger som letter oppgaven med å underholde kapasitetspublikummet på 2300.
«Windfall» får Texas-tiden til å stå stille..»Somewhere in Louisianna, listening to an AM station, sounds like 1964, but for now it sound like heaven..»

Los Super Seven er musikerkollektivet som slipper sin tredje plata i disse dager; «Heard it on the X». Den mexikanske sangeren Ruben Ramos tolker tiitelkuttet backet av et stjernelag bestående av Calexico og Charlie Sexton. Med flere. Sangere som Joe Ely og Raul Malo kommer og går. Det gynger noe infornalsk. En gumbo av et dusin stilarter på en gang. Står du rolig når du hører Los Super Seven så har du enten gjort i buksa ellers så har noen helt Aralditt i drinken din

På vei hjem er det umulig å få taxi. Vi er godt over brua til South Austin da vi kaprer en. Med lovnad om stor belønning kjører han oss via Jack In The Box for at vi skal få med oss en Kolossos-burger og curly fries hjem til motellet.
På søndag formiddag fortsetter musikken på parkeringsplassen ved Joe´s café. Men da har vi nådd full tank. Plutselig er stillhet verdt en neve dollar..

Fotnote:
Old Whiskey River er Willie Nelsons egen whiskey. Flaskene kommer med et Willie-signert gitarplekter som forsegling.