Artikel / Krönika
Bob Dylan Köpenhamn 6 april
Av Johnny Borgan

Arlo Guthrie sammenlignet en gang låtskriverkunsten med å være på fisketur, men føyde til: ”I just say you don´t want to sit downstream for Bob Dylan.”

Fiskermetaforen kan på sett og vis også benyttes for den som ser mange konserter med Dylan – du vet om det uendelig store potensialet, og drar trøstig og håpefullt i vei –av og til napper det litt, av og til mye, av og til kommer du hjem med et fint knippe og en fin fangst, men noen ganger skjer så det heeelt store. I kveld var en slik anledning. I kveld kom jammen storlaksen! I kveld stemte alt!

Allerede før konserten startet kunne man konstatere at rammene ikke kunne vært bedre – en fantastisk vakker sal, i slekt med den vi har i Operaen i Oslo. De 1650 plassene er fordelt på tre-fire plan, og selv om jeg fra mitt utkikkssted ved scenen er glad jeg ikke sitter, eller står, høyt der oppe under taket, så er det klart at lokalet er beregnet for å sikre at alle skal høre godt. En kan føle at det kommer til å bli bra lyd i kveld. Og det ble det. Men rammene er ikke nok – til tider kan en få følelsen av at Dylan prøver å motbevise at rammene skal være avgjørende. Det er likevel vanskelig å tenke seg at det ikke er inspirerende å spille så vakre steder som dette.

Noen minutter over åtte starter Stu Campbells gitarklimpring, tegnet på at konserten er i gang – publikum roer seg ned, og resten av de tilsynelatende skyldbetyngede bandmedlemmene, ”The Guilty Undertakers”, kommer marsjerende inn, med en liten mann i hvit hatt småløpende hakk i hælene på dem. Om bandet hadde vært en bande, ville det vært Stu som hadde stått for grovarbeidet, plassering av hestehoder i dertil egnede senger, knusing av egg til omeletten og den slags. Etter at jeg trodde han skulle bli kastet direkte ut av bandet under en konsert i Washington høsten 2012 har han fått fornyet tillit og nye oppgaver, som denne, å markere starten på konserten, gjennom flere år.

Dylan går raskt til pianoet og de kjente tonene gynger settet i gang, for tredje gang på rad spilles ”Things Have Changed” på piano, stående, men for første gang sitter den som et skudd, både hva pianospill og vokal angår. Ikke et gram å skjære vekk, og låta blir den perfekte åpningen i en verden der sannheten er satt under sterkt press: ”All the truth in the world add up to one big lie.” For første gang sitter også ”To Ramona” perfekt, der Dylan mykt valser opp for oss med kjærlighetens språk: ”Your cracked country lips/I still wish to kiss/As to be under the strength of your skin/Your magnetic movements/Still capture the minutes I’m in.” Hvert ord klinger tydelig i kveld. Dylan reiser seg ved pianoet, skyver pianokrakken bort, og tungtransporten kommer rullende – ”Highway 61 Revisited”: ”God said to Abraham/Kill me a son” – sangeren stiller seg så bredbent ved pianoet at assosiasjonene et øyeblikk touchet Nadia Comaneci, dog er jeg noe mer usikker på resultatet av en eventuell full spagat. Operapublikummet elsker det – rockeøs i staselige omgivelser. Et råtips er forresten at store deler av publikum var der for første gang, men alle ser ut til å føle seg hjemme i kveld. Dylan snerrer uten blygsel ut oppskriften for tredje verdenskrig i det sangen går mot slutten. Jeg forbereder meg mentalt på én av settets transportetapper, ”Beyond Here Lies Nothing”, men Dylan gjør mine forventninger til skamme – det er der og da at jeg skjønner at dette kan bli en virkelig stor konsert – han kaster seg inn i latinorytmene á la Black Magic Woman med en så aktiv venstre skulder at skulderputene i findressen sliter med å følge med: ”My ship is in the harbour/And the sails are spread” – i kveld kan det visst bety hva som helst.

Pianoet forlates, og i en noncharlant dans med den fjerde mikrofonen leveres ”Why Try To Change Me Now” som en vennlig bønn til publikum – vær så snill, ikke glem at ”I was always your clown/Why try to change me now?”. Deretter rett over i beinhardt bluesriff ved pianoet og ”Early Roman Kings” som maner fram de urovekkende bildene av Nero, brann, fele og skarpskodde gangstere i skreddersydde dresser. Låt etter låt leveres med klart større besluttsomhet og lidenskap enn på de tre foregående konsertene, Dylan surfer på en bølge av selvtillit og tro på det han gjør. Også elementene som kunne høres litt halvhjertede ut i Stockholm og Oslo, gnistrer det av i kveld.

Når jeg ser Dylans profil ved starten av ”Desolation Row”, går tankene også til en helt annen forteller av verdensformat, H. C. Andersen, hvis eventyr også er en del av en arv som går over både generasjoner og landegrenser. Før konserten ble jeg bedt om å fotografere én av flere far/sønn-konstellasjoner i publikum, begge stolte i nykjøpte t-skjorter med Dylan på brystet. Det går et brus gjennom publikum når man kjenner igjen sangen. Det er over femti år siden han besøkte København med ”Desolation Row”, og det har rent mye vann forbi ”Den lille havfruen” siden den gang, men like fullt er kveldens mektige versjon av sangen fullt på høyden med versjonen fra 1966. Og figurene flanerer forbi som ånder, i hylet fra ambulansen ser vi både Cinderella og Romeo, Einstein forkledd som Robin Hood, Kain og Abel, Ringeren fra Notre Dame, Ophelia, Casanova, og, ja, selvfølgelig - ”The Phantom of the Opera”, som er spesielt velkomment og tilstede i kveld. Kanskje er det det som sitter på snoreloftet og drar i den usynlige snoren som er festet til Dylans venstre kne, der det hever og senker seg i takt med hans musikalske glede og rytme. Pianopartiene sitter godt i kveld, og i den evige jakten på nye figurer kommer han mot slutten inn i et groove som minner oss om dusjscenen i ”Psycho”, men som på merkelig vis matcher perfekt sangen der både hjerteinfarktmaskiner og det som verre er florerer i rikt monn. Dette er fjerde konserten på rad han har spilt sangen, men hver kveld spiller han sangen på en ny måte, og i kveld funker det hele perfekt. En stor versjon av en av de største sangene.

”Scarlet Town” har vært et høydepunkt hver kveld, og er det også på en kveld av høydepunkter, for denne anmelder fortoner den seg spesielt intens i kveld, der Dylan smyger seg som en katt gjennom skyggene, huker seg sammen i hockeystilling, med mikrofonstativet som musikalsk rorpinne. I kveld virker de østlige tonene nesten greske for meg, og Dylan blir en aldrende Zorba som rørende danser på stranden, mens han med stort alvor synger om verdenstilstanden.

”That Old Black Magic” får også i kveld hele publikum til å knipse og trampe takten, eller i hvert fall til å forsøke, tempoet er så høyt at noen og enhver kan slite med å holde tritt med mannen med mikrofonstativet hevet til kamp. Bandet slipper ham ikke med øynene, og lokomotivfører George Recile driver det hele fra sin plass bak trommene. Dylan danser og tripper, til sist begir han seg ut på en sammenkrøket duell rettet mot Stu Campbell på venstrevingen. En tour-de-force! Et herlig innslag i settet. Måtte det vare.

Under ”Autumn Leaves” holder Dylan mikrofonen som var det en rake, han skyver vekten fra det ene benet til det andre i en skøyteløpende bevegelse i den langsomme pulsen fra det som Dylankjenneren Michael Gray uforståelig nok påstår er ”the most boring song in the world”, en sang som også i kveld får det til å blinke i øynene på publikum, i det Dylan med sin frasering og sitt alvor klarer å bygge en bro til hjertenes innerste rom. Lyset dempes, og vi skimter i mørket musikerne haste ut av scenen uten å takke for seg. Etter en tilmålt tid med jubel og klappsalver returnerer de for ekstranumre. Og hva er egentlig nostalgisk med dette – Bob Dylan som synger ”Blowing In The Wind” for ettusenfirehundreogattende gang gjennom femogfemti år? ”How many deaths will it take till he knows/That too many people have died?” Synger han, samme dag som vi ser bildene av Abdel-Hamed Alayousef med sine døde tvillinger i armene, to skjønne englelignende skapninger og en knust far, hvis liv er ødelagt av syriske gassangrep denne uken. Dette er ikke nostalgi, og svaret blåser fortsatt i vinden. Det er til å gråte over.

Dylan reiser seg og den umiskjennelige introen til ”Ballad of a thin man” fyller rommet, det stoffet som nobelpriser er laget av, og en sang som i særdeleshet både gir rom for og stiller krav om et mesterskap i fraseringer. For å gjøre det ekstra vanskelig for seg selv, som for å heve lista ekstra høyt, har han i kveld strødd om seg med ekstra synkoper, pauser som gjør at man ubevisst tenker at dette umulig kan gå, her blir det ikke plass til ordene, men gang på gang hogger kobraen til på en måte som neppe er daglig kost i Operaen, men som ikke desto mindre er et vokalt mesterskap:

You have many contacts
Among the lumberjacks
To get you facts
When someone attacks your imagination
But nobody has any respect
Anyway they already expect you
To just give a check
To tax-deductible charity organizations

You’ve been with the professors
And they’ve all liked your looks
With great lawyers you have
Discussed lepers and crooks
You’ve been through all of
F. Scott Fitzgerald’s books
You’re very well read
It’s well known

Til tross for dette kommer det ubønnhørlige refrenget: ”Something is happening here, but you don´t know what it is, do you, Mr Jones?” I kveld med et overraskende trykk på ”DON´T”.

I intervjuet med Bill Flanagan blir Dylan spurt om hva han ser når han ser film av seg selv på scenen for 40 eller 50 år siden. Svaret er poetisk fullendt der han referer til Nat King Coles vakre sang ”Nature Boy”: ”I see Nat King Cole, Nature Boy – a very strange enchanted boy, a terribly sophisticated performer, got a cross section of music in him, already postmodern”, før han føyer til: ”That’s a different person than who I am now.” På en måte stemmer selvfølgelig tilføyelsen, ingen av oss kan gå ned i den samme elven to ganger, og mye skjer med et menneske på femti år. Likevel – det vi ser på scenen i Operaen i København, gjør selv Operafantomet imponert – det er fortsatt ”a terribly sophisticated performer” vi har foran oss, og det er nettopp i performancen at Dylans fremste egenskaper vises på en kveld som denne, byggesteinene er musikalitet, melodisk teft, poetisk briljans og en uslåelig ”cross section of music” marinert inn i alle årene, men det er i opptredenens øyeblikk han virkelig maler sangene i sølv og blått.

Dersom vi følger hintet til ”Nature Boy” finner vi et rørende lite portrett av den kunstneren som også står på scenen i kveld, selv om han litt kokett avviser at det er snakk om samme person. Den samme gutten synger sanger om den store kjærligheten, men han vet langt mer om den i dag enn for femti år siden. Det er blant annet dette som har fått ham til å gi seg ”The Great American Songbook” i vold, der han nå har gitt oss femtito sanger, en sang for hver uke i året, sanger som på hvert sitt vis løfter kjærlighetens beger opp mot lyset, dreier det og ser på det fra alle sider. Slik en ung gutt på vei inn i voksenlivet ikke kunne det. Dette er også noe av det som gjør Dylans arbeid med disse sangene ekstra rørende, han legger hele sitt liv inn i tolkningene, noe som gir en ekstra dimensjon til sangene. Konklusjonen finner vi i ”Nature Boy”.

There was a boy
A very strange enchanted boy
They say he wandered very far, very far
Over land and sea
A little shy and sad of eye
But very wise was he
And then one day
A magic day he passed my way
And while we spoke of many things
Fools and kings
This he said to me
The greatest thing you'll ever learn
Is just to love and be loved in return
The greatest thing you'll ever learn
Is just to love and be loved in return

Nobelprisvinneren er ikke alltid avhengig av å bruke egne sanger for å få fram sine poeng. Noen ganger har han åpenbart vært det, det var noe av det som drev ham til å skrive dem, andre ganger har han jublende kommet over sanger som har ”enough of my personality written into the lyrics”, slik at han kan konsentrere seg om det han kan aller best – performance. Derfor veves også egne og andres sanger perfekt sammen i kveldens sett, til sammen utgjør de, akkurat i kveld, et helt magisk hele.

I nobelpris-talen som Dylan sendte over Atlanterhavet, og som ble lest opp av den amerikanske ambassadøren i Sverige, fabulerte Dylan over mange tema, men fokuserte særskilt på sitt eget manglende fokus på hvorvidt det han bedrev var å regne som litteratur eller ikke. Selvbevisst trakk han linjene fra seg selv til Shakespeare, og tok gamle Willy med i fabuleringene, i et forsøk på å trekke en universell strek mellom sanne kunstnere gjennom alle tider – strevende med kunsten, mer enn med å vinne priser. Hvilke praktiske utfordringer kunne Shakespeare ha hatt fokus på, framfor å tenke på om dramaene ment for scenen var å regne som litteratur. For eksempel når han skrev ”Hamlet”, for øvrig navnet på den hunden som overvar innspillingene av ”Basement Tapes” i hine hårde dager. Men altså – spørsmålene Dylan tryllet fram, var disse: ”Does it have to be in Denmark?” og ”Where can I get a human skull?”. Shakespeare fant svarene på begge. I kveld hadde Dylan funnet alle svarene på hvordan han skulle løse den nøtten det er å formidle enogtyve sanger til et broket publikum i Operaen i København. Gåsehuden ble sittende i lenge etter konserten.

Läs mer om Dylan, Bob