| |||||||
Artikel / Krönika
Bob Dylan på Stockholm Waterfront
Av Johnny Borgan
Når fjellet ikke vil komme til Muhammed, må Muhammed komme til fjellet. På samme vis møtte Svenska Akademien i går opp på Stockholm Waterfront, lastet med champagne, medalje & diplom til fjorårets nobelprisvinner i litteratur, som på denne måten velvillig lot seg forstyrre i oppkjøringen til turnéstart for året. Mount Everest, som Leonard Cohen sammenlignet ham med. Svenska Akademien rapporterer at han skal ha brukt mye tid på å studere baksiden av medaljen. Tenk det. Og nok om det. Selv om både svensk presse og verdenspressen hadde mest fokus på ulike varianter av misforståelser om både regelverk, Dylans oppfatning av nobelprisen og sakens realiteter, lot hovedpersonen seg ikke nevneverdig prege av dette. Hans evne til å provosere, selv uten å si eller gjøre noe som helst, er uovertruffen.
Dylan kommer på scenen iført sin fineste americanabroderte blådress og hvit hatt, tusler fram til den ene av de fire mikrofonene som er stilt opp foran på scenen. I motsetning til i Florida i høst, holder han seg til denne gjennom hele konserten. ”Things Have Changed” er den forventede prologen, slik den har vært det de siste årene. Ikke bare minner den om en av de prisene som har gledet Dylan aller mest, Oscar for beste sang i 2001, men den taler også stadig mer passende inn i vår tid, der grunnlaget for misantropien nærmest styrkes år for år.
Fine versjoner av ”Don´t think twice, it´s alright” og ”Highway 61 Revisited”, utført fra pianokrakken, hilses hjertelig av publikum – ikke så rart, dette er jo sanger ”alle” kjenner – slett ingen selvfølge de siste årene, som i hovedsak har vært preget av sanger fra de siste tjue årene. Likevel, i denne bortskjemte anmelders ører, er det noe som mangler – bandet sitter som et skudd, Dylan synger godt fra sang to, men jeg savner noe av energien fra høstens konserter, selv om programmet for kvelden er identisk med listen av sanger fra de siste konsertene i Florida, dog med ett svært hederlig unntak. Dylan er glad i ”Beyond Here Lies Nothing” og ”Duquesne Whistle”, glad for å vise fram sitt potente band, men dette er sanger som ikke løfter seg uten at han har full tenning. Godkjent, men ikke mer. Dette er låter han nå med fordel kunne byttet ut med andre i samme melodiske og rytmiske leie. ”Melancholy Mood” derimot, er den første låten der det vokale foredraget begynner å løfte seg. Likvel er det først nesten midtveis i konserten at Dylan slår til på alle forgasserne samtidig, i et nydelig og mer dempet arrangement av ”Love Sick” enn på lenge. Hans største sang om ulykkelig kjærlighet, i følge ham selv. Det sier ikke lite. Derfra og ut er vi tilstede på en strålende konsert, toppet av det svært overraskende innslaget ”Standing In The Doorway”, en svært vakker låt som ikke er spilt live siden 2005, hjemmehørende på det mesterlige og Grammy-triplicatiske ”Time Out of Mind” fra 1997. Vi kunne hørt knappnåler falle, men alle holdt i stedet pusten. Meget vakkert.
Yesterday everything was going too fast
Today, it’s moving too slow
I got no place left to turn
I got nothing left to burn
Du ser det på knikset i knærne, de kjappe håndbevegelsene, og det ved pianoet heliumsfylte venstrebenet som stiger med energien i konserten, at artisten som sier mer enn tusen ord, men ingen mellom sangene, har en fin kveld. Responsen fra publikum er også jevnt stigende. Gleden over gjenkjennelsen når ”Tangled Up In Blue” kommer er som forventet, latteren fra de som gjenkjenner den nå veletablerte omskrivingen i teksten det samme. Den suggererende og perkusjonsrike ”Scarlet Town” får hele salen til å gynge: ”The music starts and the people sway/Everybody says, "Are you going my way?”/Uncle Tom still workin' for Uncle Bill/Scarlet Town is under the hill”. For den som har ører, kommenteres Trumps Amerika også i kveld.
Av coverversjonene er det som i høst ”I Could Have Told You” som rager høyest, du ser hvordan Dylan jobber med pusteteknikken for å helt kunne synge sjelens sårhet ut, og han klarer det på mesterlig vis. Dette blir for øvrig den eneste sangen fra ”Triplicate” i kveld, men den er en svært god representant. Så er det tid for ”Desolation Row”, det materialet som nobelprisvinnere er laget av. For denne tilhører er det ikveld likevel ikke ordene som gjør størst inntrykk, men en merkelig røff pianosolo fra Dylans hender, nærmest spilt med knokene, oppmerksomt rammet inn av bandet – det er vanskelig at noen pianist ville funnet på det samme, men som så ofte med Dylan preges det av en overraskende musikalitet, og understreker hans eget poeng – at han spiller alle instrumenter først og fremst som rytmeinstrumenter. Jeg ler, men det swinger som …. bare det. Was that some kind of joke? Dylan smiler også.
Dylan doo-wooper seg gjennom en fin ”Soon After Midnight” før han erobrer det fine konsertlokalet nok en gang med ”Long And Wasted Years”, her tvinges det fram en stående applaus, ikke gjennom ordene, men gjennom leveringen av dem, ikke på grunn av innholdet, men på grunn av den snerrende no-mercy-fraseringen som ingen kan etterligne, og som slett ikke og aldri kan vises på en trykt side: ”I wear dark glasses to cover my eyes/There are secrets in them I can't disguise/Come back baby if I ever hurt your feelings I apologize”. Herlig versjon!
En dirrende langsom ”Autumn Leaves” fyller et dryppende stille Stockholm Waterfront, og Dylan forsvinner deretter raskt som en skygge i natten, mens applausen runger. Etter et passende avbrekk returnerer bandet, fortsatt til stående ovasjoner, før håpets toner, ”Blowing In The Wind”, fyller salen, dessverre like rørende aktuelt som ved starten av Dylans karriere. Sangeren forlater pianokrakken for siste gang denne kvelden, og forsegler kveldens foredrag med ”Why Try To Change Me Now” – budskapet er formet som den teskjeen det gis med:
So let people wonder
Let 'em laugh
Let 'em frown
You know I'll love you
Till the moon's upside down
Don't you remember
I was always your clown
Why try to change me now
En fin turnéstart, men Dylan har mer inne enn dette, en svært sterk siste halvdel til tross. Så får vi se hvordan det går videre. Om han tar i bruk den fjerde mikrofonen som kårde kan det bli svært morsomt. For ikke å snakke om den ubrukte elektriske gitaren som sto oppstilt og klar.
Läs mer om Dylan, Bob