Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
”People are crazy and times are strange.” Reisebrev fra Florida – konserter med & tanker om nobelprisvinner Dylan
Av Johnny Borgan

Sitter i en drosje fra Florida til Fort Myers. Solen skinner, og jeg er på vei til min hundreogfemtiende Bob Dylan-konsert. Sjåføren er fra Colombia - sterkt håpende på vellykket fredsprosess i hjemlandet - sterkt bekymret over valgresultatet i USA. »What are we doing?« Spør han. Hva er det vi driver med, som kan velge en mann som Trump? Jeg tenkte det samme når jeg valgnatten så Florida forsvinne som sand mellom fingrene på demokratene - til tross for at latin-amerikanerne gikk mann av huse. Verden går ikke framover, den går i sirkler, dog med stadig mer raffinert teknologi og i høyere tempo. Mot stupet? Eller mot en ny omdreining?

Kollektivtrafikken i solstaten er et fenomen som ingen helt kan hjelpe deg med. Tog til Fort Myers?? Spør de, som om det er helt utenkelig og en latterlig tanke – er ikke kollektivtrafikk egentlig en kommunistisk idé, mon tro? Her er det bil som gjelder. Men etter ruta skal det gå ett tog i dag, på søndag. Jeg møter da også glad og fornøyd opp på stasjonen, men kun for å vite at toget går så sakte at det er tre timer forsinket, og at det dessuten er tre og en halv time med buss til slutt. Gode råd er dyre, og her sitter jeg da, som en henslengt Hank Williams, uten sammenligning forøvrig, i baksetet i drosjen, på flat highway mot konsert - etter litt vennlig pruting ble drosjesjåføren og jeg enige om en pris som passer ham bedre enn meg.

Om Bob Dylan er relevant i dag? Spørsmålet er mer aktuelt enn på lenge, ikke minst siden temperaturen på nobelprisdebatten til tider har vært feberhet, og utvalgte litteraturelskere fortsatt får cortadoen i vrangstrupen, blandet med fråden som står når de forklarer at det overhodet ikke er følelser involvert i deres til tider lett springende angrep på årets tildeling:

- Sanglyrikk er ikke litteratur
- Sanglyrikk er musikk og derfor ikke litteratur
- Bob Dylan trenger ikke prisen, han har så mange fra før
- Bob Dylan trenger ikke prisen, fordi han har så mange penger fra før
- Bob Dylan trenger ikke prisen, fordi han er så populær
- Bob Dylan fortjener ikke prisen, på grunn av at de svakeste sangene han har skrevet
- Bob Dylan fortjener ikke prisen, på grunn av de sterkeste sangene han har skrevet
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for da kan vi risikere at Beyoncé eller Jann Teigen få den, og et helt skred med andre låtskrivere
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for da kan vi risikere at litteraturen dør
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for da kan vi risikere at boken dør
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for han har så gamle/halvgamle fans/fans som er eldre enn kritikeren osv.
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for han har så hvite fans
- Bob Dylan bør ikke få prisen, for han har så kjipe fans
- Og dessuten kan han ikke synge!
- Og dessuten vil han ikke ha prisen!
- Og dessuten tar han ikke telefonen!
- Og dessuten har han ikke folkeskikk!
- Og dessuten har han ikke respekt for Svenska Akademien (som vi for øvrig ikke har fnugg av respekt for, med tanke på deres avgjørelse)
- Og dessuten vil han ikke helt sikkert komme til Stockholm!
- Og dessuten vil han ikke komme til Stockholm!
- Og dessuten vil han ikke komme til Stockholm før til våren!
- Og dessuten vil han ikke bryte eventuelt andre avtaler for å komme til Stockholm.
- Og dessuten er han en tufs.
- Og dessuten er han ikke relevant!
- Osv osv.

Selvfølgelig kan absolutt enhver tildeling av litteraturprisen diskuteres ut fra gitte litterære tildelingskriterier, men hvor kommer egentlig alt det overopphetede ”hatet” fra, fokuset på alt som ikke har med nettopp det litterære å gjøre – som i utgangspunktet er det de fleste påberoper seg å forsvare? Er dette virkelig forsvaret for skjønnhet, dybde, sannhet, klokskap & visdom, for poesien? Til tider kan en få følelsen av at Dylan egenhendig og med fysisk makt har gått til angrep på noen av kritikernes nærmeste, stukket av med kona deres til Italia, eller noe i den dur. Hans evne til å provosere har, kan vi i hvertfall konstatere, i liten grad fortatt seg de siste årene.

”Å gi nobelprisen i litteratur til Bob Dylan er som å feste en medalje på Mount Everest for at det er det høyeste fjellet”, sa salige Leonard Cohen nylig. Og når Mount Everest ikke kommer til Stockholm, så sitter jeg heller her i drosjen, på vei til Mount Everest i Fort Myers. Skjerpa & klar til dyst.

Om relevans skulle måles i antall innslag i media den siste måneden, både sosiale og asosiale, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om relevans skulle måles i antall bokutgivelser om kunstneren i år, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om relevans skulle måles i antall kilo musikk som utgis i år, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om relevans skulle måles i antall kunstutstillinger og skulpturavdukinger i år, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om relevans skulle måles i mottatte priser og utmerkelser de siste årene, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om relevans skulle måles i antall nye coverversjoner av Dylans sanger, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om evnen til å provosere skulle gi relevanspoeng, ville få vært i tvil om Dylans relevans. Om alle de som, etter valget i USA, vender seg mot nettopp Dylans tekster, skulle si noe om Dylans relevans, noe det antagelig ikke skal, ville få vært i tvil. Muligens kunne likevel summen av disse og andre elementer være et uttrykk for at det er noe relevant her – fortsatt? After all these years?

Drosjen blir plutselig forfulgt og stoppet av en ”highway patrolman”, en kjekkas som er svært stolt både av seg selv og uniformen. Rart - vi hadde da ikke kjørt spesielt fort? Det blir en bot, og sjåføren blir forbannet. Etter at politimannen har gått, riktignok - mener det er maktmisbruk. Jeg tenker på »Black Lives Matter«-bevegelsen - angsten hos den uskyldige fargede sjåføren, som av sin mor har lært seg å ikke provosere politiet, samme hva de måtte finne på å si.

Hva er egentlig måleenheten for relevans? Dylan selv snakker om det å inspirere som kunstens høyeste mål, mulighet og ambisjon. Klarer han det fortsatt? Det får vi blant annet se i kveld. Dersom relevans også måles i om han fortsatt har noe å si til noen som er under 40 år, så bærer ungdommen som står først i køen inn til kveldens forestilling bud om at hans evne til det, ikke helt har fortatt seg – ikke desto mindre kan en lure på om det ikke er relevant dersom noe taler også til den aldrende, hårløse, rynkete og knirkende delen av menneskeheten? Hvordan kan det ha blitt slik? Ikke for det – Dylan selv antydet i unge år at han ikke stolte på noen over tredve, og ville holde seg under tredve så lenge som mulig selv. Likevel – her tror jeg han må ha justert seg noe. Med årene.

Jeg hører ikke til de som mener at noe er en selvfølge. Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan var det i alle fall ikke. Jeg oppfatter likevel at Svenska Akademiens resonnement i sin begrunnelse er riktig og betimelig, i en tid der de alltid pågående endringene har satt opp farten, og der formatene for både øyets og ørets poesi er under ombygging. Sangen & sanglyrikken var litteraturens vugge. Dylan er den mest innflytelsesrike av alle sanglyrikere, og et ikke unaturlig valg om man ville knytte an mot litteraturens røtter. Dylan bragte litteraturen inn i rocken. Nå tar han rocken med seg tilbake til litteraturen, slik det sømmer seg en banebryter. Dylan var én av mange verdige vinnere av Nobelprisen i litteratur. At denne spesielle og svært innflytelsesrike dikteren kan oppleves fra scenen bør uansett ikke brukes mot ham.

Fort Myers, 20. november:

Konserten startet presis, Fort Myers har gått mann av huse, i alle aldre - og Bob kommer fram fra skyggene i sin Hank Williams-aktige blådress med hvite Nudie-broderier. »Things have changed have changed«, og er nesten tilbake på sitt gyngende opprinnelige arrangement – vokalen er litt rusten, men kommer seg i løpet av låta. »Don´t think twice« i fin pianoversjon, men det er først når »Highway 61 Revisited« kommer rullende, og Dylan reiser seg ved pianoet, at toget skyter fart for alvor – en av de beste versjonene jeg har hørt.

Bobs sceneshow består i kveld av at han tar på seg hatten når han står framme på scenegulvet ved mikrofonen, og tar den av når han går tilbake til pianoet. Skjønt framme og framme, fru Blom, denne gangen har han trengt seg helt tilbake i en posisjon som presser Tony Garnier enda lenger tilbake på scenen. Noen har lurt på hvorfor Dylan har tre mikrofoner framme på scenekanten, all den stund han har brukt bare den midterste. Vel – nå bruker han ingen av dem, men har skaffet seg en fjerde, en mikrofon som aldri får stå i fred når Bob er i nærheten – han veksler mellom å bruke den som en geigerteller, en støvsuger, en skistav under armen i nedoverbakke, som en rockens Gunde Svan, hele tiden som et redskap for å tvinge fram det ypperste han kan gjøre vokalt, legge press på ordene og fraseringene. Han river til seg mikrofonen i siste nanosekund, som en bitende slange eller som en flaggermus i mørket, i perfekt tid før han starter på en forrykende versjon av »Tangled Up In Blue«.

»Love Sick« har funnet sin plass midtveis i settet igjen, denne gangen i en mykere og roligere versjon enn i fjor, men fortsatt et av konsertens store høydepunkter. Han kjører en rekke nye pianoversjoner sett opp mot det han gjorde i Europa i fjor høst – han spiller piano på både »High Water«, »Pay In Blood«, som framstår roligere, og »Scarlet Town«, som blandet inn i det østlige, slangetemmeraktige, har fått et anstrøk av tango gjennom pianospillet. Sinatra-låtene, som i kveld er 8 av hele 21 låter, uten pause, croones alle ute på scenegulvet, og sitter alle som et skudd - han spytter særskilt fornøyd ut ordene på »Why Try To Change Me Now«. Nobelprismaterialet »Desolation Row« er rett og slett strålende og Bob kaster seg inn i nye akrobatiske pianotriller dypt nede i bassen, mens »Long And Wasting Years« fortsatt er en majestetisk maktdemonstrasjon med sterk vokal.

Det er rørende når »Blowing In The Wind« er første ekstranummer i en stat og et land som har valgt en som ikke kan svare på spørsmålene som sangen stiller, til president. Bob var på samme scene som Martin Luther King Jr under March On Washington for 53 år siden, en kunne trodd vi var kommet lengre på disse årene, men vi går i sirkel og trenger dessverre fortsatt sanger og sangere i kampen for borgerrettigheter og mot rasisme og annen gruppetenkning. Det føles slett ikke så underlig at Dylan oppsummerer det hele med en intens framføring av den bønneaktige hymnen, »Stay With Me«, før han blir borte i natten. Og natten ligger som et tema over hele konserten – det er like etter midnatt, månen har snart gjemt seg, spådamen har hentet tingene sine i hus, vi henger fast i skyggene, i »Scarlet Town« er tiden snart omme, der vi farer av gårde etter midnatt, på bilvrakenes boulevard. Det er savn og sorg og brustne løfter.

Strimen av håp er ikke så stor lenger, det ser mørkt ut, men vi kjemper videre, vi må det, selv om vi tilsynelatende er på trøstesløshetens vei. God natt fra Fort Myers.

Orlando, 22.november.

Tilbake i Orlando – solen steker inn av hotellvinduet i en by som ser ut som om den er laget som en eneste stor drive-in og drive-out for biler – bykjernen mangler helt & holdent sjel og varme – i går kveld vandret jeg hvileløst rundt for å finne noe som minnet om kultur, noe som inviterte meg inn i noe genuint, men jeg måtte litt overrasket gi opp med uforrettet sak. Som om selve byen ikke var hjemme. Etter som jeg forstår er hele forretningsvirksomheten arrangert som fort av kjøpesentre, med store parkeringsplasser, utenfor sentrum. Drosjesjåføren som kjørte meg tilbake til hotellet forteller stolt at han har gått over fra de kommunistiske tv-kanalene i USA, ”they are all like Pravda” til kun å følge med på YouTube, der han kan være sin egen redaktør og få usensurert kunnskap om verdenssituasjonen – han har blant annet funnet ut at Norge er et intelligent folkeslag, mens svenskene er ”suicidal”, samt at vi egentlig er utsatt for global nedkjøling og ikke det motsatte – han er ellers svært lykkelig over at Trump skal forhindre USA fra å gå inn i krigen for Syria og mot Russland, slik Hillary ville ha gjort. Ja ja.

Shuttle-sjåføren som kjører meg fra hotellet forteller derimot stolt at han ikke har stemt – resignasjonen er total og endelig, alle politikere er kjeltringer, og det blir like ille uansett – de kjenner ikke til hvordan vi har det, uansett – ”vi bare gjør jobben vår og håper på det beste”.
Han ønsker meg god konsert.

Wow! Om Dylan ble ”speechless” når han fikk høre om Nobelprisen, så gjorde han meg og mange flere speechless i Orlando i kveld. Gåsehuden sitter fortsatt i, et par timer etter at konserten er over. Dylan kommer chaplinsk trippende inn på scenen i sin sandfargede uniform, og framstår som en hybrid av en general fra borgerkrigen, en eldre statsmann & en dæsj av en elvebåtsgambler, det siste på grunn av hatten – denne gangen går han frem til den fremste mikrofonen og eier ”Center for Performing Arts” fra første stavtak – han spytter kamplystent ut ”Things Have Changed” og myser megetsigende mot publikum: I kveld er det alvor!! ”Standing on the gallows with my head in a noose (eller ”in the news”, som det kan høres ut som)/Any minute now I'm expecting all hell to break loose” – her er det bare å feste sikkerhetsbeltene og følge nøye med. Samtidig slår det meg, når han setter seg ved pianoet og spiller introen på ”Don´t Think Twice, It´s All Right”, der han stirrer ensomt ut i luften noen sekunder, ikke mot oss som sitter der, men mot et publikum som verken han eller vi ser, at det er, den fortsatt ungdommelige trassen til tross, en aldrende mann som sitter der. ”The very last thing that I’d want to do/Is to say I’ve been hittin’ some hard travelin’ too,” synger han på sitt aller første album, som en formålsparagraf for livet i fotsporene til Woody Guthrie. Når jeg ser ham sitte der i kveld, så er det slående klart at han til overmål har oppfylt denne visjonen, tretusenfemhundreogsyv konserter nedi veien etter at han ga sine første betalte konsert for femogfemti år siden. I noen sekunder er det som man kan se at han vet at dette ikke kan vare, men han er ”still on the road, trying to stay out of the joint”, tilsynelatende ute av stand til å gjøre noe annet enn nettopp det. ”Highway 61 Revisited” kommer tordnende enda sterkere enn sist, Dylan står bredbent og rockende ved pianoet, uten et smil, og leverer litteraturen som om hvert ord er av det fineste stoff, som om det gjaldt livet:

Now the rovin’ gambler he was very bored
He was tryin’ to create a next world war
He found a promoter who nearly fell off the floor
He said I never engaged in this kind of thing before
But yes I think it can be very easily done
We’ll just put some bleachers out in the sun
And have it on Highway 61


Det er femti år siden Dylan ga ut »Blonde On Blonde« i år. Bortsett fra at han spilte »Rainy Day Women« på de to Desert Trip-konsertene har han forbigått det i stillhet. Ingen albumjubileumsturné for denna gutten, nei. Men den nylig utgitte 36-cd-boksen med konserter fra 1966 kombinerer feiringen av 50-årsjubileet for den legendariske 1966-turnéen, med å sikre fortsatte rettigheter for stoffet som utgis. Det slår meg likevel, hvor uendelig vakre de akustiske settene på denne turnéen enn er – kveldens versjon av ”Desolation Row” går utenpå dem alle, med en tyngde og gravitas som den 25 år gamle Dylan bare kunne drømme om. Kombinert med mesterlige variasjoner både i timing, fraseringer og pianokommentarer etter de sungne strofene blir det kanskje det største av mange høydepunkter i kveld. Og hele fantefølget flimrer forbi oss igjen – Askepott, Ophelia, Einstein, Robin Hood, Kain og Abel, Ringeren av Notre Dame, T. S. Eliot og Ezra Pound, Casanova, Bette Davis, Nero, Neptun, calypsosangerne, fiskerne, havfruene og flere til. I livets karneval.

Gitar-introen til ”Tangled Up In Blue” får det til å gnistre litt ekstra i publikum, det er nok de sekundene der flest av de tilstedeværende samtidig skjønner hva som skjer – en av de store klassikerne, det også – en signaturlåt om det finnes noen – i kveld framført med en lidenskap som jeg sjelden har sett større, han drar ut både ord og linjer i det han løfter mikrofonstangen og bøyer seg mot oss, samtidig som han har skrevet om teksten i flere av versene – for n´te gang. En lynende glasskjærende munnspillsolo flerrer kvelden og det går et nytt gisp gjennom salen, der kraften og de musikalske figurene får det hele til å framstå som den rene blåserrekka, før Dylan tripper bak pianoet for avslutningen av sangen. Trampeklapp.

Om det ikke deles ut verken smil eller slengkyss til publikum mens spotlighten faller på artisten, sitter jeg nært nok til at jeg kan se et glis i ny og ne når mørket senker seg på scenen. Det er tydelig at han også selv er fornøyd i kveld. Det ser man også på det heliumslette venstrebeinet som stiger opp når han spiller piano, det blir hengende i luften når det swinger som mest. Pianokrakken er satt på langs og ikke på tvers, og han sitter ytterst på enden, glir nesten ned i en limbo under pianoet til tider, der han flittig jobber med å ikke gjenta seg selv, heller ikke på pianoet. Bandmedlemmene i ”De Stilltiende Overenskomsters Forening” mister ikke kapteinen, for ikke å si generalen, av syne et øyeblikk, Don Herron står på tærne og følger Dylans pianistiske krumspring, Charlie Sexton gløtter bak solbrillene og venter på de umerkelige tegnene fra Dylan der han får lov å slippe til med sitt eminente gitarspill i en gylden fusion mellom jazz og americana, ikke minst på coverlåtene, der plassen er ekstra stor for Charlie.

Det har forresten også skjedd noe med crooner-låtene – Dylans respekt for sangene har tidligere gjort at han har sunget dem med sterk innlevelse og dypt alvor, men uten store variasjoner fra kveld til kveld. I Fort Myers, men spesielt i kveld, merker jeg at han frigjør seg litt fra dette, han behandler nå disse sangene mer som sine egne enn tidligere, og starter å gjøre små justeringer i fraseringer, betoninger og synkoper – han brøøøøøler WHYYYYY try to change me now, og han synger den såre ”I Could Have Told You” med bøtter av gråt i røsten, og påfører ekstra lag med blått på ”All Or Nothing At All”, et credo han nok med ekstra stor letthet frambringer, om kjærligheten gjaldt en kvinne, en idé eller en sjanger han ønsket å fordype seg i.

Som hele kvelden har hatt en helt unik intensitet, øker også intensiteten i ”Stay With Me” til slutt. Han roper det formelig ut i natten:

Should my heart not be humble, should my eyes fail to see,
Should my feet sometimes stumble on the way, stay with me.
Like the lamb that in springtime wanders far from fold,
Comes the darkness and the frost, I get lost, I grow cold.
I grow cold, I grow weary, and I know I have sinned,
And I go seeking shelter and I cry in the wind,
And though I grope and I blunder and I kneel and I'm wrong,
Though the rose buckles under where I walk, walk along
Till I find to my wonder every task least to see,
Or that I can do it, pray, stay with me.
Stay with me.


I motsetning til hva mange mener å vite, spesielt de som ikke har vært på konsertene, har de siste årene og turnéene vært preget av svært høy kvalitet, både musikalsk og vokalt. Likevel har det også disse årene vært noen av konsertene som har skint ekstra sterkt. Kveldens konsert er en av disse man vil ikke glemme, der man nikker tilfreds for seg selv og vet at den lange reisen er tjent inn i rikt monn. Og – allikevel – i morgen går turen til Fort Lauderdale for årets siste konsert for Dylan. Gitaren hans har stått klar på scenen, men har ikke vært brukt. Kanskje i morgen?

Fort Lauderdale, 23.november.

Etter noen timer ned motorveien gjennom nye flate landskap, umulige å orientere seg i for en villfaren nordboer, er jeg i Fort Lauderdale. Byen er mer innbydende enn Orlando, det er folk i gatene og et yrende liv på avenyen der jeg finner fram til en fortausrestaurant før konserten som i kveld skal være i det ærverdige Broward Center For The Performing Arts. De spansktalende ser ut til å være i flertall, i hvert fall her. De fleste av dem jeg har snakket med på turen kommer ”egentlig” fra et annet sted, det være seg Cuba, Haiti, Colombia eller andre land i Latin-Amerika, mer og mindre engstelige for hva Trump og hans følgere kan finne på. Jeg prøver å trøste dem med at det allerede virker åpenbart at han ikke vil klare å gjennomføre ”løftene” fra valgkampen, men det er likevel noe med de trollene som nå har sluppet ut i solen uten å sprekke, som gjør meg selv urolig, - de er nemlig ikke avhengige av hva Trump måtte få kongressen med seg på. Den skaden de kan gjøre treffer på andre måter enn den rent politiske, og kan fortsatt ramme mange, uavhengig av om fysiske murer eller tollmurer faktisk blir etablert.

Dylan er tilbake i blådressen, og gjennomfører nok en konsert med høy energi & sterke versjoner av klassiske sanger – egne og andres. Det er som om han slipper seg litt ekstra løs i kveld, han vet at han har fordelt kreftene godt på de over sytti konsertene han har levert i år, og at han, nok en gang, har klart å holde stilen fram til juleferien. Det er kanskje nå han vil starte arbeidet med nobelprisforedraget? Uansett – konserten handler om noe flerdimensjonalt, der ordene bare er en del av helheten. Det vet Dylan. Slik er det alltid. Ordene er alltid bare en del av helheten.

Han har som vanlig ikke sagt et ord til publikum noen av kveldene. Det er sangene som taler. Ikke bare ordene. Men ordene også. Sang for sang, der han leder oss gjennom byen i hans hjerte, »Scarlet Town«, sang for sang.

All the truths in the world adds up to one big lie
(Things Have Changed)

I´m walkin´down that long lonesome road, babe
(Don´t Think Twice, It´s All Right)

God said to Abraham: Kill me a son
(Highway 61 Revisited)

Just as long as you stay with me, the whole world are my throne
(Beyond here lies nothing)

A night like this could weave a memory
(Full Moon And Empty Arms)

High water risin´, risin´night and day/All the gold and silver are bein´stolen away
(High Water (For Charley Patton))

Melancholy mood, why must you blind me/pity me and break the chains, the chains that binds me
(Melancholy Mood)

The lights of my native land are glowing/I wonder if they´ll know me next time´round
(Duquesne Whistle)

I´m sick of love, I wish I´d never met you/I´m sick of love, trying to forget you/Just don´t know what to do/ I´d do anything to be with you
(Love Sick)

I must admit I felt a little uneasy when she bent down to tie the laces of my shoe
(Tangled Up In Blue)

How I made it back home, nobody knows/Or how I survived so many blows
(Pay In Blood)

Don´t you remember I was always your clown/Why try to change me now
(Why Try To Change Me Now)

In Scarlet Town, the end is near/The Seven Wonders of the World are here/The evil and the good, livin' side by side/All human forms seem glorified
(Scarlet Town)

I could have told you/She´d hurt you/She´d love you awhile/Then desert you
(I Could Have Told You)

They´re selling postcards of the hangings/They´re passing the passports brown
(Desolation Row)

It´s soon after midnight/And my day has just begun
(Soon After Midnight)

All or nothing at all/Half a love never appealed to me
All Or Nothing At All)

I wear dark glasses to cover my eyes/There are secrets in them I can´t disguise
(Long And Wasting Years)

But I miss you most my darling/When autumn leaves start to fall
(Autumn Leaves)

How many deaths will it takes till he knows/That too many people have died
(Blowing In The Wind)

Should my heart not be humble, should my eyes fail to see,
Should my feet sometimes stumble on the way, stay with me

(Stay With Me)

Han blir etter alle sangene stående midt på scenen, og pliktskyldigst lar han publikum applaudere mens han utålmodig gjør noen trim-for-eldre-bevegelser mot stive ledd, rastløsheten er hans varemerke. Han nikker mot sine soldater, lyset dempes og de forsvinner som skygger i natten.

Det er bare fem hundre år siden Juan Ponce deLeon gikk i land og ga landet navnet Florida, mens indianerne har bodd der i tusener av år før dette. En kan bare undre seg over hvordan de klarte å orientere seg og holde rede på hverandre på de store flatene – på den annen side, var det noe de kunne, så var det vel nettopp det. Å orientere seg i 2016 kan også ha sine utfordringer, tross GPS og internett, eller kanskje nettopp derfor. Flommen av informasjon stiger over våre hoder og finurlige regnestykker og mekanismer siler og ensretter som best de kan: Special for you, sir. ”Too much information about nothing/Too much educated rap”, som Dylan sier det. Det snakkes mye om at vi står i fare når biene dør ut. Jeg er sikker på at vi også står i fare når poetene blir borte. De gjør livets vev rikere for oss, og de lærer oss å se det som er viktig å se. Dylan er en av dem. Nobelpris eller ikke.

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.