Artikel / Krönika
Kort rapport fra Bob Dylans ørkenvandring.
Av Johnny Borgan

”He’s not a gentleman at all—he’s rotten to the core/He’s a coward and he steals”.

Kort rapport fra Bob Dylans ørkenvandring.

Hvorvidt tittelen er Bob Dylans lakoniske kommentar til pågående presidentkamp eller ikke, skal man være forsiktig med å påstå. Men – i disse dager – det skader ikke å sette ut ryktet. Avslutningen med en frådende ”Masters of War”, for første gang på seks år, setter også et tidsriktig punktum for konserten.

Jeg har altså nettopp hatt den store gleden av å høre Bob Dylans sett fra første Desert Trip-weekend, der han åpnet hele ballet med et tilnærmet publikumsfrieri i ”Rainy Day Women #12 & 35”, og det velklingende refrenget ”Everybody must get stoned!” Dette er så langt den eneste feiringen av ”Blonde On Blonde”s 50 årsjubileum i Dylans egen regi. Et dempet & nytt pianoarrangement av ”Dont Think Twice, It´s All Right” etterfølges av godkjente versjoner av ”Highway 61 Revisited” og ”It´s All Over Now, Baby Blue”, men det er først når ”High Water” kommer, og Dylan reiser seg fra pianoet og stiller seg bredbent på scenegulvet at konserten virkelig tar fart – da settes det inn et ekstra gir både hva energi og framførelse angår – derfra og inn er dette en strålende Dylankonsert. At hele konseptet ikke er optimalt, knapt for noen konsert, og i hvert fall ikke for Dylan, er en annen ting. Motviljen mot å vise seg på storskjerm & mot ”small talk” med publikum har gitt mange journalister mye å skrive om denne gangen, antallet i publikum som ikke kjenner ham er større enn vanlig og kjennskapen til det han har gjort de siste årene enda mindre. Når han da heller ikke synger ”Like A Rolling Stone” eller ”Blowing In The Wind” er det mange som snøfter forurettet. Tidene forandrer seg ikke. Heller ikke Dylan. Men den som har ører, kunne høre en betagende vakker balladeversjon av ”Simple Twist of Fate”, med nydelig munnspill, en råsterk versjon av ”Love Sick”, også med ny tekstlinje: ”You went through my pockets while I was still asleep”, tøff blues med ”Early Roman Kings”, knallversjon av ”Tangled Up In Blue”, en rockende og rullende ”Lonesome Day Blues” (ref sitatet i overskriften), en gripende ”Make You Feel My Love”, en kraftfull og gruoppvekkende ”Pay In Blood” (som sannsynligvis er den beste Stones-låta Rolling Stones ikke har laget), magnum opus ”Desolation Row”, doowop-balladen ”Soon After Midnight”, kafaesk paranoia & eksistensielt råkjør i ”Ballad of a Thin Man”, og altså ”Masters of War” som rungende avslutning. Flotte saker, rett & slett! Sterk & variert konsert som taler til vår tid, med låter fra 1963-2012. Det som nå ville overrasket mest, med tanke på kommende fredags konsert samme sted, var om setlisten ble akkurat den samme.

1. Rainy Day Women #12 & 35 (Bob on piano)
2. Don’t Think Twice, It’s All Right (Bob on piano)
3. Highway 61 Revisited (Bob on piano)
4. It’s All Over Now, Baby Blue (Bob on piano)
5. High Water (For Charley Patton) (Bob center stage)
6. Simple Twist Of Fate (Bob center stage with harp)
7. Early Roman Kings (Bob on piano)
8. Love Sick (Bob center stage)
9. Tangled Up In Blue (Bob center stage then on piano with harp)
10. Lonesome Day Blues (Bob on piano)
11. Make You Feel My Love (Bob on piano)
12. Pay In Blood (Bob on piano)
13. Desolation Row (Bob on piano)
14. Soon After Midnight (Bob on piano)
15. Ballad Of A Thin Man (encore)
16. Masters Of War (Bob center stage)