Artikel / Krönika
Tonight As I Stand Inside The Rain & The Clouds Are Weeping – Bob Dylan i Tübingen og Bamberg
Av Johnny Borgan

For et spenn. Mellom konsertdagene i Tübingen og Bamberg stoppet jeg et døgn i Nürnberg. For meg og mange med meg blåser det en kald vind over navnet, men byen ligger der nå stille og fredelig med sin enorme bymur og sine pittoreske gågater, med byggeskikk som hentet fra Brødrene Grimm og med unge mennesker spradende i gatene, tilsynelatende upåvirket av den grusomme historien navnet rommer. Jeg oppsøker rettslokalet for Nürnbergprosessen og det er grenseløst sterkt å stå i rommet der alle de kjente bildene av nazitoppenes vitnemål ligger på netthinnen. Der møtte de sin dommer, om ikke alle våget å vente på dommen. Utenfor bykjernen ligger dokumentasjonssenteret som både i arkitektur og bilder synliggjør stormannsgalskapen og områdene der de store nazi-rallyene favnet uhyggelig store deler av befolkningen. Det er som om du fortsatt kan høre ekkoet av heil-ropene i de kalde murene på den halvferdige kongresshallen.

Bob Dylan har også hatt konserter i Nürnberg, men ikke denne gangen. Under Masters of War i 1978 brølte han under framføringen: Turn the houselights on! Han ville se sitt publikum i øynene. Han sa også fra scenen at det var spesielt for ham å stå på scenen nettopp der. En kan nok tenke seg at det er spesielt for ham å turnere i Tyskland den dag i dag, og at det må være en særskilt tilfredsstillelse forbundet med å konstatere at publikum i nettopp denne nasjonen trykker ham til sitt bryst slik de gjør, nå sytti år etter andre verdenskrigs slutt. I den store sammenhengen er ikke sytti år så lang tid, og det minnes man hele tiden om når man reiser i Tyskland, kirker, katedraler og ærverdige bygninger og bymurer tar oss med hundrevis av år tilbake, minnene etter Luther og Gutenberg det samme. I Tübingen finner vi stedet der salige Hölderlin levde og diktet de siste årene av sitt liv – hyllet som en av de største poetene i tysk litteratur. Byen er en yrende universitetsby der strømmer av ungdom, latter og håp fyller gatene. Bamberg med alle broene er ikke mindre sjarmerende – ofte benevnt ”Lille Venezia” med henvisning til elveløpene og kanalene som kranser byen, selv gondoler finnes det der.

På denne måten blir både skjønnhet og grusomhet, kunnskap og kunst, brutalitet, krig og den ømmeste poesi en vidtfavnende & tankevekkende ramme rundt åpningskonsertene på Bob Dylans første (!) Europaturné i år. Dylans sanger disse kvelden inneholder på mange måter det samme spekteret, med ”Pay In Blood” ytterst på brutalitetsfløyen: ”Come here, I´ll break your lousy head”, ”Simple Twist of Fate” i andre enden.

Mainz-konserten er allerede omtalt rootsy.nu/artikel.php?id=316. Der sang han blant annet ”A Hard Rain´s A-Gonna Fall” – i Tübingen kom regnet for fullt, og de av oss som ikke bragte verken paraply eller regn-poncho, var kalde og våte til skinnet før Dylan kom på scenen. Det var likevel ikke mulig å observere noen av de 8000 i publikum som valgte å forlate konserten før den var ferdig – den varmet, og en kunne nesten føle Dylans medynk med publikum, ikke minst når han leverte en tilsynelatende improvisert ”Shelter From The Storm” i et nytt hymneaktig arrangement, ikke ulikt fjorårets suksess med ”Girl From The North Country”. Også her fikk vi en livedebut, denne gangen var det ”Where Are You?” fra ”Shadows In The Night” – perfekt croonet til et andektig publikum. En kraftfull ”Blind Willie McTell” med ildsprutende munnspill var et annet av høydepunktene, og Dylans magnum opus ”Desolation Row” ble levert med nye og friske fraseringer, inkludert linjen ”Everybody is making love or else expecting rain.” I Tübingen var det ikke snakk om å vente lenger. Vi forlot konsertarenaen og gjørmehavet glade og fornøyde over nok en stor, om enn kald og våt, konsert.

Ingen følte noen smerte der vi sto i regnet. Likevel føltes det greit å vite at konserten i Bamberg skulle foregå innendørs på Broser Arena. Det er noe eget når mørket senker seg før musikerne kommer på scenen og dets evne til å gjøre både artister og publikum noe mer fokuserte enn på en mer løssluppen utendørskonsert. Stu Campbells innledende klimpring på akustisk gitar bar bud om at vi var tilbake til det standardsettet Dylan har vendt tilbake til på de fleste av konsertene siden høsten 2013, med små variasjoner. Så også i kveld. Lyden i basketballhallen var overraskende og eksepsjonelt god, og Dylans vokal kunne høres klart og tydelig fra første stund. Munnspillet på ”She Belongs To Me” lynte glasskjærende klart gjennom lokalet og hele første sett ble gjennomført med stil og overbevisning. Vi som kjenner repertoaret gjorde oss klare for at settet skulle avsluttes med ”Love Sick”, men Dylan tenkte det annerledes, nok en livedebut kom – en vakker ”I´m A Fool To Want You” ble framført for første gang – det var et tydelig overveldet publikum som erkjente at Dylans vokal var intet mindre enn vemodig vakker i denne framføringen.

Etter pausen var vi igjen tilbake til det ”standardsettet” vi har blitt vant til de siste to årene, blant annet med en fantastisk ”Scarlet Town”, en sjarmerende ”Soon After Midnight” og en maktdemonstrasjon av en ”Long And Wasted Years”, med en Dylan som lot seg tydelig tenne ekstra av at publikum strømmet i store mengder fram til scenekanten før denne låten – han løftet hendene grasiøst semaforerende og klarte ikke på noen måte å skjule at han var svært fornøyd med situasjonen. Deretter tok han det hele helt ned med en blendende ”Autumn Leaves” – ikke mange øyne var tørre etter denne. Så tumlet Dylan og bandet bort i mørket, uten et ord, men kom som forventet tilbake til ekstranummer. Publikum kjente relativt raskt igjen ”Blowing In The Wind” og jubelen sto i taket. Igjen forventet kjennerne skråsikkert at Dylan skulle avslutte med ”Stay With Me”, men ble advart av at Dylan spontant løp bort til musikerne, en etter en, og tilsynelatende instruerte dem om endring i planene, før de umiskjennelige tonene av ”Love Sick” fylte rommet – muligens den råeste versjonen av denne jeg har hørt – det føltes i hvert fall sånn, både med Dylans intense vokal og Charlie Sextons glitrende og aggressive gitarspill. Perfekt avslutning på nok en minneverdig konsert. Dylan og bandet stilte seg til slutt på vanlig måte opp, gravalvorlige og poserende, for å motta publikums gunst – noen få sekunder etter forsvant de igjen i mørket, mens vi sto opplyst tilbake. Dylan har fortsatt mer å gi. Det blir svært spennende å se om han til høstens andre Europabesøk klarer å etablere et nytt standardsett, eller om han fortsetter å variere rundt den stammen av sanger som nå er innarbeidet gjennom de to siste årene. Den som lever, får se.

Läs mer om Dylan, Bob