Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Then I´ll Lift My Arms To The Star-lit Skies And I´ll Pray The Fugitive Prayer - en flyktning krysser sitt spor. Bob Dylan på Beacon Theatre, 1.12.14
Av Johnny Borgan

”He´s a walking contradiction, partly truth and partly fiction”, synger Kris Kristofferson. Ordene kan ifølge Kris passe på mange, ikke minst på Bob Dylan. På den ene siden handler han om alt annet enn nostalgi, han er en utøvende og skapende kunstner, hver kveld, og han ser seg ikke tilbake. Han skaper mer enn han gjenskaper. På den andre siden handler han ikke om annet enn nostalgi, en ”sykelig hjemlengsel” både musikalsk og sjelelig. Når han ikveld igjen tar oss med på sin guidede tur i amerikansk musikktradisjon parret med sin egen poesi, veier begge perspektivene tungt, og er begge sanne på samme tid. Dylan har selv uttalt at han tidlig følte det som om han ble født langt hjemmefra, og siden har prøvd å finne veien hjem. Han tar oss med på sin hjemreiseflukt, og de som vil kan halse gjennom natten med ham som reisefølge.

Utgangspunktet er likevel svært forskjellig for de som går på konsertene hans. Når man har samlet seg et publikum i over femti år blir det gjerne slik. Jeg snakker med mange - noen kommer for å høre ”The Times They Are A-Changin´”, andre for å høre ”Like A Rolling Stone”, andre igjen for å høre ”Knockin¨On Heavens Door”, ”Hurricane”, ”Gotta Serve Somebody”, ”Every Grain of Sand” eller ”Jokerman”. En jeg møter forventer skråsikkert at Dylan vil legge hovedvekten på sangene fra ”Desire” (1976). Alt dette er gjerne basert på tidspunktet de i sine liv kom over Dylan. Alle disse måtte også vende slukøret hjem. De som har kjøpt ”Basement Tapes Complete” i høst, håpet kanskje at han svinget innom denne i løpet av konserten. Neida. Det nærmeste er en versjon av ”Blowing In The Wind” som ligner litt på arrangementet han først brukte i kjelleren i ”Big Pink”.

De av publikum som ønsker å gjenoppleve Dylan fra sekstitallet, får ellers bare to forvirrende muligheter til dette, en ”She Belongs To Me” i marsjtakt, fjernt fra originalen på ”Bringing It All Back Home”, og en swingende soulversjon av ”Blowing In The Wind”, fjernt fra originalen på ”Freewheelin´”. De som fulgte ham til slutten av syttitallet kan notere seg for ytterligere to gjenhør i kveld, ”Tangled Up In Blue” og ”Simple Twist of Fate”, men begge med omskrevne tekster og helt andre arrangementer enn originalene. For de som holdt ut både gjennom åtti- og nittitallet får man gjenhør med ett av kveldens mange høydepunkter, ”Love Sick” fra det klassiske ”Time Out of Mind”, ett av tidenes største comeback-album, uansett artist og sjanger. Da har vi talt opp kun fem av kveldens nitten sanger. For publikum som ikke har hørt albumene hans etter årtusenskiftet, vil resten være ukjent stoff.

Utover dette får vi to lett obskure sanger som aldri har vært å finne på noe studioalbum, begge er skrevet til soundtracks, ”Things Have Changed” og ”Waiting For You” (Hva?? Dylan som valsekonge?? Hvor kom den fra, liksom….?). Begge kommer fra 2000-tallet, sammen med ”High Water” fra Love And Theft, ”Workingman´s Blues #2” og ”Spirit On The Water” fra Modern Times og ”Beyond Here Lies Nothing” (Hva?? Dylan som fyrrig latin lover med touch av kubansk pianist i hvit dress???) og ”Forgetful Heart” fra Together Through Life.

Fra 2012 og Dylans hittil siste album, ”Tempest”, henter han fram hele seks låter, ”Duquesne Whistle”, ”Pay In Blood”, ”Early Roman Kings”, ”Scarlet Town”, ”Soon After Midnight” og ”Long And Wasted Years”. Nye sanger, men dynket i tradisjon og breddfulle med både litterære og musikalske linker til en svunnen tid. Nostalgi? Nei. Nostalgi? Ja. Som Dylan sier i ”Bye And Bye”: ”For me the future is already a thing of the past.” Han vil vise oss verdien av og gleden ved det forgangne, samtidig som vi retter blikket framover i våre liv.

Og som siste låt, altså, den obskure Sinatra-coveren ”Stay With Me”, muligens å finne på Dylans neste album, bebudet i 2015, presumptivt med en lang rekke av enda flere Sinatra-covere. Dylan samler alt han har igjen av stemme i en svært følsom versjon av en krevende sang. Sannsynligvis har mer enn 95 % av publikummet ikke den fjerneste anelse om hva de hører – jeg hørte bl.a. en ved siden av meg spørre, på veien ut: ”Hvor ble det av den omtalte Sinatra-sangen?” Like fullt registrerer jeg med tilfredshet at det hyppige jubelbruset gjennom konserten ikke bare treffer det kjente og kjære, som riffet ved starten av ”Tangled Up In Blue” og ordene ”…the answer is blowing in the wind”, men også til nye, og for mange ukjente sanger, strofer og fraseringer. det være seg snerret i den til dels gruoppvekkende ”Pay In Blood”, hviskingen i den såre ”Forgetful Heart” eller den triumferende parademarsjen gjennom ”Long And Wasted Years”.

En av sangene som får publikum lengst fram på stolsetet, er likevel den siste av Dylans låter som har blitt en fast del av dette settet. ”Workingman´s Blues #2”. Dylan står ved mikrofonen foran på scenen og overfaller oss med en lang tekst om tingenes tilstand, der han fra starten av slår til med marxistisk analyse god som noen, ispedd nok en touch av nostalgi:

The buyin' power of the proletariat's gone down
Money's gettin' shallow and weak
The place I love best is a sweet memory
It's a new path that we trod
They say low wages are a reality
If we want to compete abroad.


De som kjenner teksten fra ”Modern Times”, kjenner seg likevel ikke igjen slik den nå foreligger, her er det store omskrivninger på gang, nye brede penselstrøk over lerretet har laget et helt nytt uttrykk. Det er mye som skjer, jeget i sangen tror han ser sin far på gaten, han ser tilbake og han ser framover, men det er ikke så mye tid igjen for en sliten flyktning av en arbeidsmann som håper han har litt tid igjen:

I'll be back home in a month or two
When the frost is on the vine
I’m gonna punch my spear right straight through
Half-ways down his spine
Then I’ll lift my arms to the star-lit skies
And I’ll pray the fugitive prayer
I’m guessin' tomorrow the sun will rise
I hope the final end's been spared

Now the battle is over, up in the hills
And the mist is settlin' in
Look at me with all my spoils
What did I ever win?
I got a brand new suit and a brand new wife
I can live on rice and beans
Some people never work a day in their life
They don't know what work even means

Meet me at the bottom, don't lag behind
Bring me my boots and shoes
You can hang back or fight your best on the front line
Sing a little bit of these workingman's blues


Dylan ser seg som en som gjør jobben sin, det er dette han kan, å stå på en scene, å formidle og å gløde – han har valgt å gjøre sitt beste i frontlinjen. Nitti konserter i år, på vei mot tretusenfirehundre totalt. Hvor mange flere blir det, kan han tenke, og kan vi tenke. Det vet ingen. Men i kveld er det konsert igjen. Heldige er de som er der når det skjer.

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.