Artikel / Krönika
Im going back to New York City..., Bob Dylan på Beacon Theatre 28.11.2014
Av Johnny Borgan

Beacon Theatre er en perfekt ramme for en Dylan-konsert - en kulturell oase der ånden fra sjelfylt musikk gjennom tidene ligger tungt over den røde plysjen og de forgylte statuene som omkranser den fine scenen.

Konserten starter presis med tre hjertestoppende gong-gong-slag, og Stu Kimball klimprer deretter litt på gitaren mens de øvrige kommer målrettet anstigende inn på scenen på vei mot sine svært så kjente plasser. Mellom kommer en litt vimsete mann i hvit hatt, hvit skjorte, lang svart jakke og bukser med striper i, som en river boat captain fra gamle tider. Han rusler litt rundt i mørket og later som han ikke hører publikumsbrølet, før han finner plassen sin og starter på årets siste rekke av konserter i det som ganske sikkert er en av de byene han er aller mest glad i, der han for snart 54 år siden kom bussende inn med gitaren og en veske med klær, fylt av guttedrøm, ærgjerrighet & uante doser av musikalitet.

Den resignerte og Osvarvinnende »Things Have Changed« åpner som vanlig ballet, og framføringen motsier umiddelbart refrengets »I Used To Care, But Things Have Changed«. Han bryr seg fortsatt, samme hvor mye han koketterer.

Deretter kommer »She Belongs To Me«, en poetikk i marsjtakt, og han henter for første gang fram det vidunderlige munnspillet sitt - det flerrer mørket med zorrolignende gnister av ild. Og det er en munnspillets kveld.

Soloen på »Tangled Up In Blue« er noe av det råeste jeg noen gang har sett ham levere. Det er også en av låtene som omfavnes sterkest av publikum, sammen med søsteren »Simple Twist of Fate« fra »Blood On The Tracks«.

Konserten er like skreddersydd som dressen - for vår tid, for Dylans stemme, for bandet. Dylan har, siden starten på denne »Tempest«-turnéen, i Oslo i oktober i fjor, dyrket fram en strålende collage, en jackpot av americana & en velsmakende coctail av stor låtskriverkunst & spilleglede. I motsetning til mange år før, der variasjonen fra kveld til kveld har vært kjennemerket, har han gått tilbake til, med få unntak, et fasttømret sett som han har jobbet med på whitmansk vis fra kveld til kveld. Arrangementene endrer seg, Dylans rolle i bandet endrer seg, hans piano- og munnspill endrer seg fra kveld til kveld, og noen låter forsvinner ut av settet til fordel for andre, men stort sett bare små penselstrøk som forsterker helheten. »What Good Am I« er nå helt skiftet ut med kveldens første store høydepunkt, »Workingman´s Blues #2«, der han står midt på scenen, halvt resiterende og halvt syngende, og drar oss med gjennom en sterkt omarbeidet tekst om den arbeidende, og den arbeidende kunstners, hvileløse ferd gjennom livet.

Første sett avsluttes med en ultracool og tung versjon av »Love Sick«, Dylan bruker alt av sin 73-årige pondus til å fastslå sin utvilsomme kompetanse om kjærlighetens irrganger. Så mumler han noen ord til et overveldet publikum, og stikker av til en tjue minutters pause. Jeg registrerer at publikum som ser denne ene konserten er måpende overrasket over konserten så langt, hva både band og låter angår, og ikke minst Dylans intense og fokuserte vokal.

Dylan danser i gang andre sett med »High Water«, stopper alle hjertene med »Simple Twist of Fate«, gir oss bluesdrønnet med »Early Roman Kings«, trimmer tårekanalene med »Forgetful Heart«, sjarmerer alle med en jazzy »Spirit On The Water«, før han slår essene i bordet med en slangetemmende, vidunderlig & mystisk »Scarlet Town, en femtitallselskende «Soon After Midnight», og en triumferende «Long And Wasted Years», en oppvisning i frasering & kjærlighet til å utøve sin uforlignelige scenekunst. Hele Beacon Theatre rister av applaus når han forsvinner i mørket etter smilløst mottak av hyllesten, og han kommer tilbake med en swingende soulversjon av «Blowing In The Wind» - du kan formelig høre gleden i publikum når de ved refrenget blir forsikret om at joda, det ER faktisk den sangen! Så avsluttes det hele med mulige konsertens største høydepunkt, ihvertfall var det det for meg - en sår, dypfølt & blendende vakker Sinatra-cover, «Stay With Me», en nydelig låt med en tydelig touch av gospel - ikke mange ville avsluttet en konsert så lavmælt (den erstatter publikumsfavoritten «All Along The Watchtower»), men sangen blir en perfekt finale (og minner oss om julegaveønsker for framtiden, «Bootleg Series»-versjoner fra både gospelkonsertene i 1979/80 og boksen med perler fra «Never Ending Tour») - her synger han til oss, til sin skaper, til sin kjære, eller til oss alle - det kan man bare undres på, men han synger for oss og på vegne av oss alle - en fantastisk fin kveld, med usedvanlig god lyd hele konserten igjennom. Dylan tar snart juleferie, noen lurer på om dette blir hans siste turné, om så avslutter han «at the top of his game».

«Should my heart not be humble, should my eyes fail to see,
Should my feet sometimes stumble on the way, stay with me.
Like the lamb that in springtime wanders far from fold,
Comes the darkness and the frost, I get lost, I grow cold.
I grow cold, I grow weary, and I know I have sinned,
And I go seeking shelter and I cry in the wind,
And though I grope and I blunder and I kneel and I'm wrong,
Though the rose buckles under where I walk, walk along
Till I find to my wonder every task least to see,
Or that I can do it, pray, stay with me.
Stay with me."

Läs mer om Dylan, Bob