Artikel / Krönika
Bob Dylan i Skandinavien
Av Johnny Borgan

Festivaldager med oppvarmingsband & piknikkende publikum, køer og lang ventetid, regn & Dylanvenner med begrenset kunnskap om hvem Dylan er i dag – alt er med og påvirker opplevelsen av konsertene.

På samme måte er de glødende øynene til ungdom som ser ham første gang, solen som synker ned og farger himmelen bak Odderøya, mørket som senker seg over Sofiero Slott, skyggene i natten som spiller mot bakteppet, også det.

STAVERN:
Ville han spille det settet som nå er kjent som ”standardsettet”, konseptsettet vevd rundt seks sanger fra Tempest, og med sanger sinnrikt hentet fra både 60-, 70-, 80-, 90-, 00-, og 10-tallet, eller ville han spille det settet han spilte i Polen og Hellas, der alle Tempest-sangene var borte, nå kjent som ”festivalsettet”. Teoriene var mange før Stavern-konserten begynte, men noen av oss var enige om at tiden fram til midnatt var for kort til et langt sett med pause, slik han har hatt for vane siden han startet Europaturnéen i Oslo sist høst. Og vi fikk rett.
Han overrasket likevel oss alle med åpningen ”Most Likely You Go Your Way (Or I’ll Go mine)” før han fortsatte med tre låter til fra sekstitallet, i alt fire av til sammen åtte låter fra dette tiåret, som i standardsettet kun er avspist med tre. Jeg synes ikke det hele sitter helt godt på disse sangene, selv om ”Just Like Tom Thumbs” er fin – det sitter ikke helt som det skal. Det begynner å hjelpe med ”The Levee’s Gonna Break”, men det er først med selveste, og sjeldne, ”Shelter From The Storm” at alt faller på plass, Dylan har reist seg fra pianoet og står foran en framvokst skog av mikrofoner, hvorav alt unntatt én er staffasje & pynt. Det er som om både stemmen og bandet faller på plass, publikum sukker og alt er fint, også når han returnerer til pianoet. Jeg fastslår lynraskt at han starter med ”Million Miles” før jeg i andre vers registrerer at han synger et helt nytt og jazza arrangement av ”Cry Awhile”. Det viser seg at jeg hadde rett begge gangene, om det var en mixup fra Bob’s side eller en planlagt medley, vites ikke. Veldig fint var det i alle fall. Så vimser Bob seg fram på scenekanten igjen, og gir oss kveldens soleklare høydepunkt, en hymneaktig , sår og uendelig vakker ”Girl From The North Country” – jeg vil påstå at jeg aldrif har hørt denne låten finere enn denne kvelden. Tilbake ved pianoet briljerer han med ”Desolation Row” - og her groover han voldsomt med vokalen, leker seg med fraseringer og skalaøvelser underveis – strålende versjon. Deretter går han fram på scenekanten og gir oss en perfekt blues-stomp-versjon av ”Blind Willie McTell”, en Martin Scorsese verdig. Han roter med teksten på ”A Hard Rain’s A-Gonna Fall”, men avslutter settet med en maktdemonstrasjon av en ”Ballad Of A Thin Man” foran på scenen. Kun ett ekstranummer denne kvelden – ”All Along The Watchtower”.
Samlet sett godkjent konsert, men starten var for svak til at toppkarakterer kan utdeles.

ODDERØYA, KRISTIANSAND:
Mens Stavern-arenaen framsto trang og Stavern-festivalen pengepugende med mange køer, var Odderøya som en reise tilbake til Kalvøya-festivalen i sine velmaktsdager – dette var kult og avslappet, luftig arena med naturlig amfi ned mot scenen og en vakker og dominerende kveldshimmel over oss.
Dylan går rett fram til mikrofonen og overrasker selv de mest velinformerte igjen, denne gangen ved å åpne med ”Watching The River Flow”, nå har han det hele i sin hule hånd, og er vokalt treffsikker fra starten av, selv om ”To Ramona” også i kveld er litt skranglete i kompet. Alt i alt svinger det likevel av denne konserten fra start til mål – en lavmælt utgave av ”Tweedle Dee And Tweedle Dum” er den store nyheten for undertegnede, teksten trer fram på en låt som jeg tidligere alltid har vurdert som et hvileskjær uten særskilt interesse. Høydepunktene står i kø, mange av de samme som dagen før, Shelter, Girl, Desolation, Ballad of a thin man. Bob smiler ved pianoet, reiser seg ved slutten av sangene og ser triumferende utover publikum etter at han har avsluttet de raske swinglåtene, der han i særskilt grad elsker å leke Duke Ellington og bandleader. Klar bedring fra Stavern – veldig fin konsert.

SOFIERO SLOTT, HELSINGBORG:
Den almene oppfatningen blant den harde kjerne var at vi nå ville få standardsettet tilbake for de to konsertene i Sverige, selv om det var utendørskonserter var det kun én oppvarmingsartist, og hva tid angikk, burde det være fullt mulig å klare to lange sett med pause før midnatt. Vi fikk rett igjen, bekreftet av at ”Things Have Changed” startet konserten, fulgt av majestetisk ”She Belongs To Me” og latin-lover-balladen ”Beyond Here Lies Nothing”. Høydepunktet for mange av oss ble en strålende ”Workingman’s Blues #2”, som nå ser ut til å være sømløst integrert i settet, etter at den dukket opp først under Japan-turnéen – virkelig et nydelig arrangement, og Bob gjennomlever sangen med oss, der den starter med en skråblikkende og marxistisk analyse på tingenes tilstand:

There's an evenin' haze settlin' over the town
Starlight by the edge of the creek
The buyin' power of the proletariat's gone down
Money's gettin' shallow and weak
The place I love best is a sweet memory
It's a new path that we trod
They say low wages are a reality
If we want to compete abroad

Her finner vi kanskje også litt av forklaringen på hvorfor han vil støtte opp om amerikansk bilindustri med den meget omdiskuterte Chrysler-reklamen?
Og han framtår virkelig som den hardt arbeidende kunstner som fortsatt etter fylte 73 reiser verden rundt og synger for alle som vil høre. Svenske journalister, de fleste med navnet Mr Jones, virker i liten grad å være av disse – begreper som ”ålderdomsrock” og antydninger om senilitet avslører at de er på det vi i Norge kaller, ”bærtur”. Det er noe som skjer, men de vet virkelig ikke hva. Dylan er en ”aqquired taste” som ikke alle må like, men fra journalistisk hold burde man forvente at de vet et minimum om den tradisjonen han står i, og øser av, og hvor han befinner seg kunstnerisk i disse dager. At han nettopp er en av de som må kunne sies å eldes med verdighet, både som scenekunstner og låtskriver, er noe av det de burde ha fått med seg uten mye anstrengelser. Det er symptomatisk at de svenske journalistene denne gangen skiller seg fra mottakelsen i Europa for øvrig. De vil sikkert påstå at det er de som ser at keiseren ikke har klær på, men jeg mener bestemt at de tar feil. Keiseren har cowboyboots og håndsydde dresser. At jeg har rett ser jeg også i stjernene i øynene på tre generasjoner rundt meg i parken på Sofiero når Dylan blender publikum med usigelig vakre versjoner av ”Simple Twist of Fate”, ”Forgetful Heart” og ”Scarlet Town”, og når han slår knock-out på oss alle med en fantastisk ”Long And Wasted Years”. En strålende konsert!

TRÂDGÅRDSFÔRENINGEN; GÔTEBORG:
Rammen rundt, bortsett fra svært mye regn, var den samme for denne konserten som kvelden før i Helsingborg, ”alle” forventet derfor at han ville kjøre ”standardsettet” på nytt. Stu Campbells klimpring på elgitar avslørte imidlertid for kjennerne at vi hadde feilberegnet, og når Dylan rocker i vei på ”Watching The River Flow” skjønner vi at det blir det samme settet som i Norge, faktisk blir det helt identisk med Kristiansandskonserten – og det er smak og behag som gjør det mulig å skille på de to konsertene – veldig fine ble de begge to, og med de samme høydepunktene. Kanskje var det også regnet som inspirerte ham til å skifte sett, her er det både ”When you’re lost in the rain”, ”Shelter from the storm” og ”If it keeps on raining, the levee’s gonna break” og ”A hard rain’s a-gonna fall” (den klart fineste versjonen av de tre kveldene den ble spilt). Selv er jeg velsignet med den beste lyden på alle fire konsertene, og jeg kan høre når Bob trekker pusten før han spruter ut ordene i ”Ballad Of A Thin Man”, selv om den taler for døve svenske journalisters ører, som ikke kjenner igjen rockens Kafka om de møter ham på høylys gate, langt mindre i mørket i Trädgårdsföreningen. Etter alt å dømme valgte Dylan dette settet rett og slett fordi han hadde lyst til det, han ble ikke presset av verken tid eller sted til noe annet – kanskje begynner det krevende standardsettet å ta på, kanskje begynner han, som egentlig ikke liker å gjenta seg, å bli lei – hvem vet? Og en fin konsert ble det igjen, selv om det merkes på stemmen at han ikke klarer å levere den samme vokalen som på starten av turneen. Torsdag kveld avslutter han det hele i Finland, før han i august drar videre til Australia og New Zealand, heading for another joint. Hvileløst. Sannsynlig blir det USA-turné til høsten.

I august har Sony også bebudet ”Shadows In The Night”, nytt album. Om det blir flere standardlåter enn den vakre ”Full Moon And Empty Arms” som har ligget på hjemmesiden bobdylan.com siden mai, er ikke godt å si, men sannsynligvis vil vi se et album der Dylans siste års bestrebelser på å få stemmen til å låte optimalt, også bærer frukter inn i studio. Vi ser det også i festivalsettet, der ”Girl From The North Country” nå synges med ”Forgetful Heart”-stemmen (og løftes betydelig på denne måten), og i andre sanger der han arbeider mindre skjødesløst med vokalen enn ofte tidligere. Den som lever, får se. Den som har ører, får høre.

“Meet me at the bottom, don't lag behind
Bring me my boots and shoes
You can hang back or fight your best on the front line
Sing a little bit of these workingman's blues”

Bob Dylan har valgt den gode del og kjemper i frontlinjen så lenge han kan. Det er jeg glad for.

Läs mer om Dylan, Bob