Artikel / Krönika
23. november 2013: Bob Dylan, Blackpool: “Flesh-coloured Christs that glow in the dark”
Av Johnny Borgan

YDet er morgen i Blackpool, og i et nevrotisk anfall av selvjustis, slår det meg at jeg kanskje i gårsdagens notater har dømt byen for hardt, etter kun å ha sett den i mørket dagen før. Etter frokost forlater jeg derfor The Big Blue Hotel som ligger i enden av en spektakulær berg- og dalbane som ser ut til å omsvøpe ”halve byen”, noe som på den måten plausibelt minner oss om livets opp- og nedturer. So far, so good. Jeg krysser gaten ned mot den før omtalte ”Pleasure Beach”, og skuer da en helt enorm strandpromenade, murt i stein, som av de gamle egypterne, og på en måte som får lignende installasjoner både i Nice og Cannes til å fortone seg som puslete. Utenfor ligger det store blå havet, som slett ikke er troløst, ”thi det har intet lovet”. Derimot, når jeg ser nedover promenaden og inn mot byen er det en skyline og en historie som i sum utvetydig antyder at byens motto er: ”Gi oss pengene dine!” Eventuelt med tilføyelsen: ”Det er enklest og tryggest om du bare etterlater dem ved byporten og snur.” Blackpool Tower rager 158 meter over havet, og er egentlig en etterligning av Eiffeltårnet, men i dag med en belysning som viser at inspirasjonen fra Las Vegas nok er like sterk. ”Central Pier” ligger som en erigert forlengelse av byens pengemas, stikkende ut i havet med Family Bar og tivoliaktiviteter, og casinoene huser endimensjonale banditter med både en og to armer. ”Slots of fun”. Rekken av foretak i fremste rekke fram mot promenaden er av ubetalelig interesse og nesten uvirkelig kvalitet, ca sytti prosent av dem tilbyr fish and chips. Jeg passerer et skilt med det enkle klare budskapet: ”Upstairs Full Service Dinner”, og tenker at jeg ikke kunne tenkt meg å gå inn der uten politieskorte – ”upstairs” stirrer tomt på meg med gardinløse vinduer. Bak skiltet ”Superior Modern Holiday Flats” står det et skrukkete hus med dårlige knær, tilsynelatende på nippet til å knele under sin egen vekt – jeg ser formelig for meg forventningsfullt og naivt time-sharende kunder ankomme med røde kinn, fulle kofferter og godt humør. Poor bastards! ”Hotel Camelot” prøver å sjarmere forbipasserende med gulnede reklamebilder fra 70-tallet – det undrer meg, etter å ha studert bildene, at de ikke har en spesiell anbefaling for fargeblinde, svaksynte og/eller spesielt nervesterke kunder. Litt lenger opp i gaten kaller den lille geskjeften ”Booze & News” på oss, og minner oss om den evig uslåelige kombinasjonen. Byen har også sin egen B-utgave av Madame Tussaudes, med, for meg, ukjente glamourmodeller (antagelig) og delvis ukjente skuespillere (antagelig) i enorme illustrasjoner på veggene.

Beveger jeg meg litt bort fra hovedgaten ser jeg hus med ”Rooms £15 a night”, og konstaterer raskt at jeg, selv uten allergier, ikke ville begitt meg inn der uten medisiner, vernesko og våtdrakt. Oppgraderte Charles Dickens-aktige figurer florerer i gatene, jeg sniker meg forbi den onde tvillingen til Uriah Heep, tiggere med langt færre ben i kroppen enn normalt, skremmende Quasimodo-aktige figurer hopper ut av smug, iført hjemmestrikket lue og pulsvanter. ”Another angry beggar are blowing you a kiss.” Jeg havner noe uforvarende inn i en butikk der innehaveren hele tiden retter et skarpt og hatsk øye mot meg, mens han samtidig og utvungent retter det andre lystent mot et unevnelig magasin under disken. Byens løse fugler sitter i trappene utenfor utallige Inn’s og Rooms. Jeg kommer meg raskt videre og begir meg tilbake til hotellet, interessert observerende det som sannsynligvis må være den mest vulgære julegatedekorasjonen etter syndfloden, og enhver forbindelse med julebudskapet må for lengst anses tapt. Begrepet glorete framstår som fattig, og jeg leter etter det som ligger bortenfor glorete. Ved siden av det ordet i ordboken, kunne det vært bilde av Blackpool. ”All human forms seem glorified.” Slik er det.

Blackpool – den svarte pølen – er virkelig et Strømstad ”gone bad”, et Svinesund på steroider, et Atlantic City i miniatyr ”for beginners”, et lite ”boardwalk empire” av i dag, den perfekte metaforen på modernitetens svøpe og vår sivilisasjons store utfordringer. Som hentet fra en sang av du vet hvem. Han skal jeg på konsert med i kveld. Han som skrev:

“Disillusioned words like bullets bark
As human gods aim for their mark
Make everything from toy guns that spark
To flesh-colored Christs that glow in the dark
It’s easy to see without looking too far
That not much is really sacred.”

*******************************************
Noen timer senere stimler vi sammen utenfor Winter Gardens Opera House igjen, og denne gangen finner jeg trappene opp til galleriet med perfekt utsyn over den lille scenen, og, skal jeg etter hvert erfare, også med perfekt lyd.

Stu surrer litt med gitarintroen i kveld, og deler den helt i to, men det er også kveldens eneste feiltrinn. Dylan har skiftet ut hvit skjorte med svart, og allerede fra de første linjene skjønner jeg at dette kan bli en stor kveld: ”A worried man with a worried mind/Nothing in front of me, nothing behind”. Der stemmen var rusten i går, sitter vokalen nå perfekt, og Dylan følger opp sin egen sang til punkt og prikke: ”I’m not that eager to make a mistake.” Han gjør ingen feil i kveld. Vokalen, munnspillet, pianoet – alt stemmer. Det er mange magiske øyeblikk på Dylankonserter, av og til er de der i én sang, av og til i flere, men dette er en magisk konsert. Tilstedeværelsen er total og stemmen sterk og kraftfull der den skal være det, men øm og augustinsk bekjennende der den skal være det, som i ”What Good Am I”, fryktinngytende og tøff der den skal være det, som i ”Pay In Blood”, der han til slutt djervt siterer Marcus Antonius fra Shakespeares ”Julius Cæsar”: ”I came to bury, not to praise”. Nådeløst. Du kan se på Dylans venstrefot når han er i sitt aller beste lune, da gjør han gjentatte forsøk på å snurre den rundt sin egen akse. Det skjer flere ganger i kveld. Første sett avsluttes med en mektig ”Love Sick”, der Dylan igjen tar små dansetrinn, som for å understreke den eksistensielle bevegelsen i sangen og i det rennende timeglasset som tiden er.

I pausen diskuteres den udiskutable stigningen fra kvelden før, og vi er alle spent på fortsettelsen – vil han holde distansen ut?

Vi trenger ikke å bekymre oss, han fortsetter der han slapp. ”Simple Twist of Fate”er om mulig enda varere i kveld enn i går, og han gyver løs på ”Early Roman Kings” som sto det om livet, med dramatisk pianospill og tordnende vokal: ”I ain’t dead yet/My bell still rings”, nesten roper han, triumferende. Han er til tider mer bredbent enn flygelet selv, og en stund er jeg bekymret for om han i det hele tatt skal komme seg opp igjen fra nesten-spagaten, men de tynne bena holder i kveld også.

”Forgetful heart
Lost your power of recall
Every little detail
You don't remember at all
The times we knew
Who would remember better than you?”

På en hvilken som helst konsert, også en Dylankonsert, vil det være en spredning i publikum, fra de som ikke slipper artisten av øye, til de som ser på kvelden som en ”happening”, og der turene til baren, den gode stemningen og praten med sidemannen er like viktige ingredienser som musikken. Sånn er det bare, og det er greit. Men når Dylan synger ”Forgetful Heart” i kveld, er det som om publikum holder pusten gjennom hele sangen – i den sangen fortoner publikum seg som én organisme som Dylan holder i sin hule hånd, både gjennom sangen og det uforlignelige munnspillet. Vi puster ut under ”Spirit On The Water”, og damene på raden foran meg, danser blidt i stolene. ”You think I’m over the hill”, synger Bob, mens publikum roper ”Nooooo!!!” ”You think I’m past my prime, synger Bob, og publikum roper ”Nooooooo!!!” igjen. “Let me see what you got/We can have a whoppin’ good time.” Da har han mørnet oss helt før han setter inn nådestøtet med tre av sine nyeste sanger.

Når det hypnotisk suggererende groovet på ”Scarlet Town” setter i gang, slår det meg at det renner en tydelig åre av østlig inspirasjon gjennom sangen, - dette er musikk som slanger temmes til, og i kveld er det nesten så en kan se det rykke i den kveilede mikrofonledningen når Dylan virtuost leder oss gjennom den mystiske fabelen om stedet han ble født. Og Dylan forfører oss videre med ”Soon After Midnight”, der han smektende får oss til å akseptere å gå over lik, enn si dra dem gjennom søla, når det er for kjærlighetens skyld. Han vinner publikum for de nye sangene, kveld etter kveld, og de fleste glemmer å etterspørre annet enn det som faktisk leveres. Han er som en grillmester, en musikkens Barbecue Bob, som nå har valgt de beste stykkene av indrefiléten til nettopp oss, og han serverer dem, rykende og perfekt krydrede, rett fra ovnen. Og vi tar glupske i mot.

“I wear dark glasses to cover my eyes/There're secrets in them that I can't disguise/Come back baby, if I hurt your feelings, I apologise.” Når Dylan synger avslutter med “Long And Wasted Years” kan du høre hvor sterkt han elsker ord, og det å frasere dem – eyes, disguise, apologise – du ser at det smaker ham godt å levere dem, kveld etter kveld, i en høyere enhet mellom innhold og form, mellom musikk og rytme, mellom poesi og mening. Aldri mer enn i kveld. En perfekt avslutning på en nær perfekt konsert – ekstranumrene inkludert. En av de aller beste konsertene jeg har sett i høst. En av de aller beste konsertene jeg har sett med Dylan noensinne. Det er slike kvelder jeg jakter på. Takk, Bob! Dette kan du vanskelig toppe.

Verdens hyggeligste drosjesjåfør kjører meg hjem til The Big Blue Hotel, stolt som en hane av byen sin, og lurer på om jeg har fått med meg alle severdighetene. Jeg velger i stedet å fortelle ham om konserten, og håper i mitt stille sinn at kommende (og herværende) dagboknotat ikke vil bli oversatt til engelsk før jeg har kommet på betryggende avstand fra Blackpool.

1. Things Have Changed (foran på scenen)
2. She Belongs To Me (foran på scenen)
3. Beyond Here Lies Nothin' (ved piano)
4. What Good Am I? (ved piano)
5. Duquesne Whistle (ved piano)
6. Waiting For You (ved piano)
7. Pay In Blood (foran på scenen)
8. Tangled Up In Blue (ved piano)
9. Love Sick (foran på scenen)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (foran på scenen)
11. Simple Twist Of Fate (ved piano)
12 ​Early Roman Kings (ved piano)
13. Forgetful Heart (foran på scenen)
14. Spirit On The Water (ved piano)
15. Scarlet Town (ved piano)
16. Soon After Midnight (ved piano)
17. Long And Wasted Years (foran på scenen)

18. All Along The Watchtower (ved piano)
19. ​Blowin' In The Wind (ved piano, så foran på scenen)

Läs mer om Dylan, Bob